Brageprisen 2021

Korleis vil eit liv påvirke framtida og kva historiar vil verte hugsa av ettertida? Dette er det sentrale spørsmålet i Mattis Øybøs Den siste overlevende er død. I dei fem forskjellige delane i boka greier Øybø å lage eit puslespel der dei forskjellige bitane viser korleis livet til bokas sentrale person, Isak Meyer, påverkar livet til mange andre lenge etter han sjølv er død. Boka drar sterke linjer mellom hendingane rundt den jødiske Isaks flukt frå Noreg til Sverige og korleis dei påverkar livet til menneske 70 år seinare. Gjennom historiene til karakterane i boka får vi sjå korleis livet til eitt menneske mange år seinare plutseleg ha stor påverknad på deira eige.

Øybø har greidd å lage ei bok som både er nær og personleg og som har ei spenning som driv deg gjennom historia. I tillegg greier han å vekke viktige tema om korleis vi skal forhalde oss til vår eiga historie.  Boka gjev ikkje fasitsvar om desse temaa, men det er heller ikkje målet. Det er fascinerande å sjå kor knirkefritt Øybø greier knytte dei forskjellige skjebnane saman med kvarandre og dei hendingane som fann stad for 70 år sidan. Ved å skildre små hendingar og samtalar får vi eit bilete av kor stor påverknad eit liv kan ha på andre lenge etter.

Med romanen Jeg grunnla De forente stater har Hilde Susan Jægtnes foretatt et langt sprang i tid og sted, til en person som var omtrent så nær datidens maktsentrum som det var mulig å komme, men som nok ikke er særlig kjent for de fleste. Alexander Hamilton, født i Karibia i enten 1755 eller 1757, død i New York i 1804, foretok også en klassereise, og ble med tiden USAs første finansminister.

Jægtnes beskriver Hamiltons liv nærmest fra vugge til grav, og med den en sentral periode i amerikansk historie, med lovarbeider, forholdet til Europa og hard intern strid.

Forarbeidet til boken må ha vært omfattende. Likevel er det på sett og vis ikke de historiske hendelsene som gjør sterkest inntrykk. Derimot gir romanen et rikt galleri av bipersoner sin tilmålte tid i rampelyset. Dermed får mellommenneskelige relasjoner – familie, vennskap, konkurranse, begjær, ekteskap, utroskap, lojalitet og svik ¬– spille seg ut i mange fasetter.

Dessuten imponerer fortellemåten. Jægtnes forflytter seg suverent mellom ulike personers perspektiv slik at vi, uten at det gjøres noe nummer av det, det ene øyeblikket er hos Hamiltons kone, det neste hos en rival, og innimellom det igjen hos budbringeren som rir og rir, ustoppelig fremover. Det gjør boken også. Jeg grunnla de forente stater er en veritabel page turner, helt uavhengig av om man er interessert i amerikansk historie eller ikke. Den er en fryd å lese, og fortjener å nå ut til et stort publikum.

Å entre Stargate. En julefortelling er som å starte på en sentimental amerikansk julefilm, en som trykker på de nøyaktig riktige strengene for å sette følelser i gang i førjulstiden.

Vi blir fort kjent med sterke, men sårbare barn, velmenende voksne med svakheter som er sterkere enn omsorgsevnen, og kloke personer i nærmiljøet som på stillfarent vis pusher hovedpersonene i riktig retning. Nærmere bestemt blir vi kjent med driftige lille Ronja og storesøster Melissa som bor med sin alkoholiserte far på Tøyen. Vi møter skolens kloke vaktmester, vi møter nabo og husvert Aronsen som også skal bli en viktig person i Ronjas liv, og vi blir servert en ekte skurk i Herman Eriksen, sjef for det lokale juletreutsalg.

Det er syv år siden Ingvild H. Rishøis forrige novellesamling, sånn sett er ikke denne historien imponerende i volum. Til gjengjeld rommer den mye, og langt mer enn en gjengs amerikansk julefilm.

Hver setning og hver replikkveksling er gjennomarbeidet ned til hver minste detalj, uten at energien i fortellingen forsvinner. Hver enkelt aktør i førjulsdramaet trer tydelig, men ikke endimensjonalt, frem for oss i en fortelling som både er et personlig drama og en slags samtidsdiagnose.

Dette kunne vært Charles Dickens’ London eller H. C. Andersens København for nesten to hundre år siden, men det er Oslo og Norge i dag.

Faren til Samuel er prepper og har gjennom mange år forberedt seg på dommedag.

Når pandemien kommer til Norge, virkeliggjøres planene, og faren tar med seg 16-årige Samuel ut i skogen for å unngå konsekvensene av en mulig samfunnskollaps. Men livet i skogen er vanskeligere enn de er forberedt på: det er lite mat å få, vinteren nærmer seg og far og sønn presses til bristepunktet, både fysisk og psykisk.

Dette dreper oss forteller detaljert og troverdig om kampen for å overleve i en nådeløs natur, om det fysiske forfallet og om Samuels forhold til den paranoide og uberegnelige faren. Inn i dette nåtidsplanet flettes notater fra skriveboka til Samuel – dagbok-aktige tekster der han forteller om hva som skjedde før de dro. Her får leseren et foruroligende innblikk i bakgrunnen for den umulige situasjonen de har havnet i og hvorfor Samuel blir tvunget til å tro på farens verdensbilde.

Skriveboka blir til i trass mot faren og som ledd i en gryende erkjennelse, og her formuleres også et håp om forandring og fellesskap – et av få lyspunkter i en mørk og rå roman som sitter i lenge etter at boka er ferdig: «Jeg trenger kanskje en måte å dele det med noen på, for her er ingen andre. Jeg deler det med pennen, som så deler det videre med papiret. Det gir meg håp.»

En urolig guttunge før sengetid, en gjespende mor ved kaffekannen. Den evinnelige klesvasken. Hvordan gå inn i dagens siste og kanskje viktigste dont? Dyrene sover er en original god natt-bok som møter barnet i øyehøyde. Forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold og illustratør Mari Kanstad Johnsen fanger det potensialet som ligger i en leggestund. Det lekne samspillet mellom barn og voksen er forbilledlig, og det samme er samspillet tekst og bilde: «Jeg har allerede lagt meg!», sier Bo, mens han står på ett bein: «Papegøyen sover sånn som jeg står nå». Mor følger opp barnets invitasjon og blir med på leken: «Ja, den gjemmer foten under fjærene». Tegningene går inn i fantasien og forvandler mor og sønn, først til papegøyer som flakser ut på kjøkkenet, så til flere andre dyr, og alt følger sin egen logikk mens de to gradvis leker seg nærmere senga, gjennom kveldsmat og kveldsstell, helt til barnet sovner.

Dyrene sover spiller på lag med barnet: Barnets motstand møtes med varme, humor og lek, nysgjerrighet og undring. Det store formatet og de rike tegningene gjør Dyrene sover til en høytlesningsbok som krever sin plass. Boka tar barnet som blir lest for og som selv skal legge seg, på stort alvor, idet den forsøker å gå inn i dets forestillingsverden.

I sommerens første ferieuke skal Frida på hyttetur med Jo, faren og farmora hans. Frida og Jo er ikke bare gode venner; de er hverandres EFGV (en fenomenalt god venn). Det blir sommerferie og hyttetur, krabbefiske, jordbær med fløte, bading, kortspill, overnatting ute, og kanskje en liten sommerflørt? Men bak all sommermagien lurer et stort alvor: Faren til Jo har vært i fengsel. Frida vet ikke hvorfor, og det er både spennende og skummelt. Hun oppdager noe på hytteturen som hun ikke skulle ha oppdaget, og en stor og vanskelig hemmelighet truer idyllen. Jo vil ikke snakke om farens fengselsopphold, og Frida vil ikke mase, for hun har nemlig bestemt seg: «ferien skal bli den beste for Jo. Den beste i manns minne, eller hva det heter. Lissom noen gang!»

Det er Frida selv som forteller. Språket er lett og friskt, og romanen har en god energi og et godt driv, som vil treffe en målgruppe som det er utfordrende å skrive godt og gjenkjennelig for. Frida er dessuten en aktiv, modig, årvåken og ustyrlig hovedperson som det er morsomt å følge. Kristine Rui Slettebakken forlenger sommerfølelsen med Sommer med Jo – og når det butter, er det godt å tenke på visdomsordene til Jos farmor: «morild er solstråler som overlever natta, og som bare viser seg for mennesker med gode hjerter og gode tanker».

Det er riktig at vi har et problem, og at situasjonen kan bli svært dramatisk om vi ikke tar grep. Kanskje til og med livstruende for vår moderne sivilisasjon. Men i budskapet fra forskere, og fra politikere, aktivister, industriledere og finansfolk, ligger det også håp.

Som sentral bidragsyter til FNs klimapanel er Bjørn H. Samset en av våre mest aktuelle klimaforskere. I boka 2070 transformerer han ytterst komplekse faglige problemstillinger til lett forståelig allmennvitenskap, i seg selv et stort kunststykke. Dette er sterk forskningsformidling som gjennom sin språklige eleganse og profesjonelle tyngde vil ha gjennomslagskraft til å nå veldig mange lesere.

Som allmenn opplyser bidrar Samset på mesterlig vis til å gjøre mye av det ukjente innen naturvitenskapen til kjent og nødvendig kunnskap. Bokas skreddersydde illustrasjoner er med på å skille kapitler og temaer fra hverandre, og på samme tid binde dem sammen til en logisk helhet.

Samset gir ikke fasitsvar på alle klimaspørsmålene som reises, men løsningene og grepene han presenterer med stor og forskningsbasert tyngde, er høyst realitetsorienterte og tydelig retningsgivende. Slik vil 2070 kunne bidra til nok håp og kunnskap til at vi finner farbare og bærekraftige veier ut av klimakrisa.

22. juli tvang Arbeiderpartiet til å navigere i farvann ingen hadde erfaring med. Mest åpenbar var den dype sorgen og fortvilelsen blant tillitsvalgte, ansatte og medlemmer, og alle de vonde gjøremålene som fulgte med. Men terroren tvang også partiet ut i en annen, ukjent rolle, som beredskapsorganisasjon.

I år er det ti år siden AUF ble rammet av terror på Utøya. I løpet av årene som er gått er det blitt utgitt en rekke bøker som fokuserer på ulike sider ved terrorhandlingen. Det har vært skrevet flere bøker om gjerningsmannen og mange berørte har fortalt om sine erfaringer.

Hallvard Notakers bok Arbeiderpartiet og 22. juli løfter frem nye sider ved hendelsen som hittil har vært lite belyst. Det viktigste spørsmålet boken gir et svar på, er hvorfor den politiske motivasjonen bak terroren ble tonet ned og ble til en verkebyll i årene etterpå.

Notaker tar med seg leseren bak kulissene til Arbeiderpartiet i tiden etter terroren. Boken gir en nøktern og presis beskrivelse av hvordan 22. juli utfordret Arbeiderpartiet i rollen som politisk parti som også hadde regjeringsmakt. Denne boken beskriver hvordan ulike roller kom i konflikt med hverandre, som skapte kompliserte og umulige valg med konsekvenser for den offentlige debatten.

I tillegg til at boken bygger på en mengde kilder, har forfatteren funnet frem til hittil ukjent kildemateriale i arkivene. Arbeiderpartiet og 22. juli belyser hva som foregikk bak fasaden etter terrorangrepet på forbilledlig vis. Arbeiderpartiet og 22. juli er en perspektivrik sakprosabok som gir leseren mer innsikt i hvorfor debatten rundt 22. juli ble som den ble, og som bringer debatten et stort steg videre.

På den isete gangstien ved Åsbråten på Holmlia går en forkjølet tenåringsgutt i en tynn, grønn pysjbukse, hvit genser og blå Tommy Hilfiger-jakke. Han passerer et skilt som formaner bilister om å vise aktsomhet. Kjør forsiktig. Vi har ingen barn å miste.

Med gravejournalistens nysgjerrighet og forskerens etterrettelighet åpner Anne Bitsch en cold case-sak. Var drapet på Benjamin Hermansen i 2001 virkelig et tilfeldig drap med rasistiske motiver? Stikker røttene dypere enn det som kom frem i dommen mot de tre ungdommene?

Gjennom reflekterte samfunnsanalyser argumenterer forfatteren for at drapet på Benjamin Hermansen er kjedet sammen med tidligere hendelser og ledd i et oppgjør. Likevel får vi ingen entydig sannhet, derimot et metodekapittel som oppfordrer leseren til å trekke slutninger. Med tydelig stemme utforsker Bitsch nynazismens forgreiner og utbredelse på 90-tallet i Skandinavia, og viser oss hvordan ungdommer rekrutteres inn i miljøet.

Heldigvis tør hun stille de vanskelige spørsmålene om ulike samfunnsaktører og enkeltindivider rundt de tre domfelte kunne gjort mer for å forhindre radikaliseringsprosessene. Gevinsten blir at leseren spør: Hva er mitt personlige ansvar og hva kan felleskapet gjøre for å motvirke at slikt skjer? Slik får Brorskapet et desto viktigere nåtidig perspektiv. Dette er fortellinger om oss.

Overgangen fra gutt til mann er dramatisk og kan ta pusten fra de fleste, men ikke fra forfatterne Nina Brochmann, Ellen Støkken Dahl og illustratør Magnhild Winsnes. I 2019 hadde de stor suksess med Jenteboka. Nå følger de opp med en tilsvarende bok for gutter. Gjennom 30 oversiktlige kapitler viser de vei inn i gutters pubertet og gir svar på alt fra spørsmål om kroppshår og hormoner til psykisk helse, kjærlighet, sex og porno. Boka kan leses sammenhengende, men fungerer også godt som oppslagsbok.

Forfatterduen orienterer ikke bare om hva som er normalt, de sier også noe om når en bør oppsøke lege. I tillegg vises det vei inn i vanskelige emner, som ulike kjønnsidentiteter og utfordringer knyttet til det å sette egne grenser. Språket er direkte og tydelig, layouten luftig og illustratør Magnhild Winsnes følger opp gjennom informative og også tidvis humoristiske illustrasjoner som både støtter og utvider fagformidlingen. Resultatet er en etterlengtet, viktig, klok og inkluderende fagbok om gutters pubertet.

Med barnets nysgjerrighet og erfaringshorisont som utgangspunkt har Anna Fiske tidligere utforsket hvordan babyer blir til (2019) og hvordan det er å begynne på skolen (2020). I denne tredje boka i Hvordan-serien utforskes voksenverdenen. Spørsmålene som stilles er mange og engasjerende. Hva er det voksne holder på med, hvordan skaffer de penger, hva kan de bestemme og kan de egentlig bestemme alt? Hva liker voksne, hva gjør dem glade og kan de også bli triste? Gjennom fargeglade illustrasjoner som ledsages av små, opplysende kommentarer, presenteres en mangfoldig voksenverden med humor og lekenhet. Fiskes visuelle stil er naivistisk med interessante og overraskende detaljer, og i mange av oppslagene er det lagt inn små oppgaver som innbyr til ulike oppdagelser. I oppslaget der ulike jobber presenteres har for eksempel monster, heks, spøkelse, havfrue og marsboer fått plass side om side med litt mer vanlige yrker som gartner, kontorarbeider, elektriker med mer. Og det er leseren som selv må avgjøre hvilke representasjoner som framstiller aktuelle yrker og hvilke som muligens faller utenfor.

Hvordan er det å være voksen? framstår som en raus og empatisk fagbildebok. Mens barneleseren får en leken innføring i voksenverdenen, tilbys vi voksne en eksistensiell påminning om at stort sett holder vi bare på, og gjennom denne erkjennelsen kan vi kanskje puste lettet ut og si at vi gjør så godt vi kan.

Tøffe maskiner er noe så sjeldent som en norskprodusert fagbildebok om arbeidskjøretøy. Hele sju maskiner har fått plass i boka; traktor, gravemaskin, bulldoser, hjullaster, dumper, skurtresker og hogstmaskin, og hver maskin får boltre seg over flere oppslag. I bilder og ord, og sammen med gjennomgangsfigurene Hans og Ida, får vi vite hvordan maskinene ser ut både utenpå og inni, hva de brukes til, hvilken funksjon de har, samt andre interessante fakta, som at motoren på gravemaskina er plassert bakerst for å unngå at maskina vipper, at kassa til dumperen kan laste hele 30 tonn, noe som tilsvarer ti elefanter, og at bulldoserens drivstofftank kan fylle hele tre badekar. Med presisjon visualiseres filtre, batteri, bakaksler, girkasser, turboer, motorer og mye, mye mer, og leserne aktiveres gjennom små oppgaver som inspirerer til utforsking av maskinenes bestanddeler.

Tøffe maskiner er en gjennomarbeidet og kul fagbildebok. Oppslagene er informative og engasjerende, og juryen er nokså sikker på at denne boka vil begeistre mange lesere.