Brageprisen 2019

Med et vakkert og strømmende språk maner Jon Fosse fram et mektig litterært univers i Det andre namnet. Septologien I-II, som er første bind av en romanserie bestående av syv deler fordelt på tre bøker. Bokens ytre handling er sparsom, det er hovedpersonens indre drama forfatteren så intenst og suggererende gransker. Den aldrende og relativt suksessrike kunstmaleren Asle bor alene i et hus på Dylgja ved en fjord utenfor byen Bjørgvin. Kona Ales er død. Omgangskretsen består av naboen og fiskerbonden, Åsleik, og navnebroren Asle, som bor i byen. Også han er kunstmaler og figurerer som et slags feilslått speilbilde av hovedpersonen – eller er de egentlig den samme? For der Asle på Dylgja er tørrlagt, går den andre nærmest under av alkohol, og noen kunstproduksjon er det ikke snakk om. Fosse dikter nettopp fram kontraster i livet og kunsten og naturen. Det handler om lys og mørke, om tap og berikelse, varme og kulde, om Gud og alkohol. Det handler om å reise, både kroppslig og i tankene, også tilbake til Asles barndom og oppvekst med sine avgjørende øyeblikk. Romanens to deler åpner begge med Asles betraktninger over et av hans egne maleri. Kunstverket består av to streker, en lilla og en brun, som krysser hverandre på midten. Romanen kretser rundt dette maleriet, som om det er et gåtefullt kart over livet og verden som har vært, er og skal komme. Det andre namnet. Septologien I-II er en fengslende og kraftfull roman som lever videre i leseren.

Det skjer kanskje ikke så mye i de syv novellene i debutant Mari Andreassens novellesamling Hvor lenge varer vi. Bortsett fra liv og død. Med stor psykologisk innsikt, imponerende språkbevissthet og et skarpt blikk for detaljer gjør forfatteren det lett å kjenne seg igjen i livene hun skisserer opp for oss. Det handler om hverdagen og alt som gjør den u-hverdagslig: foreldre, ungdommer og barn, parforhold med både en, to og flere parter, bakterier, begravelse, sex og dårlig ånde, kjærlighet og hat, infamitet, tafatthet og omsorg i ulike innpakninger. Vi møter måsunger på et boligtak og squash på en veranda, opplever stillheten når en uvelkommen gjest ikke vil snakke, aner følelsen når trekken følger etter oss inn og møter små og store dilemmaer knyttet til lojalitet, lengsel og håp som er på grensen til hva man våger håpe. Alt i alt er det noe dypt menneskelig over situasjonene i novellene. Selv om det hviler et ubehag over flere av dem, er det også lys og ømhet. Ofte handler det om å prøve så godt man kan selv om det ikke er godt nok, og om hvilke konsekvenser dette kan få. Forfatteren klarer med enkle, men ypperlige grep å sette i gang leserens egne tanker. Dette er noveller som blir værende.

Hvit hare, grå hare, svart er ei kvardagsnær og verdsvand diktsamling om kunst og handverk, om menneskeleg skaparkraft og det materielt forgjengelege. Dikt om verktøy og maskiner set tonen i samlinga, med vakre, humørfylte odar til sandpapiret og til hengselen på ei kjøleskapsdør. I andre del skriv Rimbereid originale ekfrasar til måleri frå det gamle Nasjonalgalleriet. Verk som Barnedåp i Tanum kirke av Harriet Backer, Jonsokbål av Nikolai Astrup og Dresden i måneskinn av Johan Christian Dahl blir skildra med sanseleg kraft, men også utvida ved at Rimbereid bryt ut av bileta, ut av rammene, og set motiva i nye, ofte overraskande samanhengar med biografi, historie, politikk. Ikkje minst gjeld dette det lengste diktet i samlinga, skrive til De siste skudd av Arne Ekeland. I tredje del er dikta personlege og nære. Dei formidlar meir umiddelbare tidsopplevingar, men formulerer også sorg, sakn og stemningsfull melankoli over alt som er forgjengeleg – det som har blitt, er i ferd med å bli, står i fare for å bli borte. Hvit hare, grå hare, svart er lausare knytt saman enn mange av Rimbereids tidlegare bøker, men komposisjonen er både meinings- og verknadsfull. Tvers gjennom samlinga går det glidande, springande, hoppande rørsler mellom kunst og verkelegheit, mellom minner, historie og liv. Rimbereid sansar, tenkjer, spør: Han knyter menneskets indre verd saman med den ytre, materielle verda i ei samling som viser korleis verkelegheita ytrar og ovrar seg, i kunstverk og handverk, og i dei mange tause tinga i verda.

Buffy By er en oppfinnsom jente som med stort pågangsmot håndterer en hverdag preget av fattigdom. Der en tøff ramme der den lille familien – mor, bror og Buffy – er nødt til å spise rosenkål både til middag og som matpakke, men Arvola klarer likevel å gjøre det morsomt. Med noe naiv optimisme og godt humør møter Buffy utfordringene, som også innebærer å ha en far som svikter, gang på gang. Romanen handler om hva det innebærer å være en familie, om lojalitet og om samhold. Den handler om drømmen om å være et talent i slalåm – og om stahet: «Du må greie deg selv, Buffy, eller så må du la være å dra», sier moren, og Buffy går til slalåmtrening i flere timer, uten å klage. Distansen mellom romanens dype alvor og humoristiske tone, og Buffys optimistiske innstilling til livet og hennes utrettelige mot, er tankevekkende. Nora Brechs illustrasjoner framhever på betegnende vis den ubekymretheten som Buffy håndterer hverdagen med.

“Sommarferien starta med at ein måse dreit i håret mitt”, opnar veslevaksne Sander med i den femte ungdomsboka til Harald Nortun. Sander er ferdig i sjette klasse, bur saman med mor si i grenda dei andre kallar Slummen, og er den einaste i klassen som ikkje har mobil. Planen for ferien er å få råd til ein, så han prøvar å starte ein økologisk egge-business saman med kompisen.

Blå flaggermus er korthogd og velskriven, og sveipar innom tematikk som fattigdom, rettferd, dysleksi og fleire typar utanforskap – mellom anna er Sander i aukande grad oppteken av den ukjende far sin. Sander si modne evne til å stå imot press frå ulike kantar går som ein raud tråd gjennom romanen, og trass det til dels alvorlege bakteppet er dette ein varm og humørfylt roman. Denne underhaldande, men samstundes truverdige skildringa av den unntakstilstanden ein barndomens sommarferie kan vere, har noko på hjartet.

Det er ikkje alltid livet er så enkelt. Lukas sitt ønske om å bli sett, og samstundes frykta for ikkje å bli likt, fører til at han gjer dumme ting. Fugleguten av Rune Belsvik fortel om Lukas som er på veg til å forme eigne handlingar, eigne sosiale relasjonar, og til å ta i bruk eit eige språk. Han klussar det ofte til for seg sjølv. For andre er livet enkelt. Sånn er det tilsynelatande for bestevennen Nico: «Berre legg deg bakover og flyt, seier Nico. Det er kjempeenkelt».  Men Lukas klarar ikkje å sleppe seg laus. Han har for mykje å tenkje på, for mykje å uroe seg for, og får ikkje til å flyte, verken på vatnet eller i livet. Fugleguten er ei sår og gripande forteljing om eit barns forsøk på å kontrollere eigne kjensler og handlingar, og om å søke samhald. Illustrasjonane til Sigbjørn Lilleeng kler Belsviks minimalistiske formspråk og gir ein romleg dimensjon til opplevingane av utanforskap og emosjonell distanse på ein måte som er tru mot barneperspektivet. Gjennom utforskingar av kvardagen forstår Lukas gradvis at han ikkje er den einaste som har det vanskeleg med tankane sine. Det gir styrke til å forsone seg med utrygge livsvilkår i denne ømme og truverdige barndomsskildringa.

«Presidentens ansikt er som hogd i stein, men under bønnen lar han tårene renne fritt, med hendene løftet fremfor seg. Etter at imamen har sagt sitt, får Erdogan mikrofonen. Rolig snur han seg og tørker sine tårer i alles påsyn». Nilas Johnsens levende formidling av Erdogan og hans rolle i Tyrkisk politikk baserer seg på et omfangsrikt kildemateriale og erfaringer fra et opphold på nesten tre år i Istanbul. Dette er utgangspunktet for en levende og velskrevet dokumentar som viser et nyansert bilde av Erdogan. Johnsens bok gjør et geopolitisk område tilgjengelig, kunnskap og erfaringer gir en naturlig inngang til et omfangsrikt stoff. Et rikelig og velskrevet overblikk over Erdogans liv presenteres i en form som binder leseren til boka. Forståelsen og kunnskapen boka formidler, gir bakgrunn for å svare på spørsmål om hvorfor og hvordan i forhold til Erdogans politiske virke. Johnsen fremstår som en troverdig folkeopplyser av ypperste klasse.

«Potetsekkene» Trygve Aune skal smugle over til Sverige, består av to fiskere og en familie på tre: en lærer, hans kone og en datter på seks. Det er rett før jul, og snøen ligger tykt i Nord-Trøndelag. De fem flyktningene har ligget lenge i skjul. Det blir en strabasiøs tur i snø og uvær, med julaften tilbrakt i en snøhule. Flyktninger synger julesanger for seksåringen, og når fram til Sverige første juledag.

Dette er en av de mange fortellingene i Hege Kofstads fascinerende bok fra okkupasjonsårene. Langs hele den lange svenskegrensen bodde det nordmenn som på ulike måter hjalp, huset og loset flyktninger til Sverige gjennom fjell og skog, over innsjøer og kronglete terreng. Hun følger to grenselos-familier kronologisk gjennom krigen, men løfter også fram en lang rekke andre, alminnelige mennesker som rett og slett bodde strategisk til geografisk og hadde mot og krefter til å ta i et tak og hjelpe. Flyktningene var motstandsfolk, jøder, russere, jugoslaver, polakker, syke, friske, eldre, unge, gravide. Dette er en velskrevet, tilgjengelig og engasjerende bok, samtidig som den er solid kildebasert. Kofstad viser også krigsheltenes svakheter. Det kunne ta dager å føre folk trygt over. Losingen var preget av uro og frykt for å bli oppdaget av grensepoliti eller tyskere.

Boken er bygget opp med en balansert veksling mellom nasjonalt/regionalt og lokalt/personlig nivå, der den politiske situasjonen hele tiden knyttes til de personlige historiene. Det er en lavmælt beretning fra krig og okkupasjon. Drivet i teksten gjør den til en krigsbok som virkelig utmerker seg.

«Når jeg nå vil fortelle om mamma, er det fordi hun er regelen, snarere enn unntaket, for sin generasjon innvandrerkvinner. Kvinner som kom til Norge som unge voksne på 1970-tallet. Kvinner som kanskje kom fra dårlige økonomiske kår og et strengt patriarkat i sine opprinnelsesland, men som forlot en rikdom av sosiale relasjoner de aldri fikk erstattet.» Med sin pakistanske mors historie som innfallsport og i et elegant språk med skjønnlitterære grep, tegner Shazia Majid et sammensatt bilde av en hel generasjon innvandrerkvinner som fulgte med sine menn til Norge på begynnelsen av 1970-tallet. Tilgangen deres til kunnskap om det norske samfunnet var svært begrenset, men her skulle de likevel skape seg et nytt liv. Majid forteller med stort personlig engasjement og politisk brodd om den tilværelsen som møtte innvandrerkvinnene. Boka gir et enestående innblikk i kampen deres mot patriarkalske regler på den ene siden, og mot skepsis og motvilje fra storsamfunnet på den andre. Kvinnenes ønske om å gi neste generasjon et bedre utgangspunkt, kommer tydelig til uttrykk i de gripende skildringene av isolasjonen og utenforskapet. Gjennom grundige analyser av et betydelig kildemateriale og med en klar og modig stemme, løfter Majid frem en del av norsk historie som frem til nå har vært skjult for de fleste av oss. Ut av skyggene er en bok som utvider vår forståelse og gjør et sterkt inntrykk.

Telleboka er en klassisk barne- og bildeboksjanger. Lite er mer stringent og velkjent enn en tallrekke, det opplagte ligger lett for hånden. Ingenting er derimot stringent eller opplagt i Mari Kanstad Johnsens bidrag til sjangeren. Uten noen form for pedagogisk stemme om selve matten, gjennom en historie som viser hva ting koster, og bilder som frister til å prøve seg fram i regningens verden, skaper bildeboka inntrykket av tallenes betydning i hverdagen.

Utgangspunktet er også klassisk: Sommerferie. Anna kjeder seg hos mormor mens alle andre er på artige ferier. Ferien får et mål når Anna skal tjene nok til å kjøpe en tøykanin til 50 kr. Hun skal passe én slange, to kaniner, tre fugler, fire tomater, fem kaniner, hver med sine regler om matmengde og slikt. Anna gjør så godt hun kan, men det er vanskelig å huske å lukke alle dørene, og fristende å heller benytte seg av mat, badekar og klær i husene. Resultatet er faktisk minus 188 kr, etter leting, telling, ganging og deling. Underveis er leseren blitt introdusert for tellingens sammenheng med økonomi, i en historie som handler om fristelser og overskridelser, kaos og orden.

Kanstad Johnsens oppslag ser også ut til å ha overskridelsen som ett av de styrende prinsippene. Det er mye av alt: Sterke farger, tjukke streker, veksling i perspektiver. Oppslagene legger opp til telling på mange flere nivåer enn teksten gjør. Karakterene i boka breier seg i bildene. Både barns og voksnes kroppsspråk fanges presist i streken, og flere av oppslagene forteller kun ved hjelp av bildene. Bestemora har en androgyn gammeldametyngde, Annas følelser tar og får plass: Her ser vi misunnelse, kjedsomhet, trass og glede inkarnert i en jentekropp. 3 2 1 er dermed blitt en ambisiøs bildebok som inspirerer til gjenlesing, og etterlater inntrykket av Mari Kanstad Johnsen som en norsk bildebokskaper med eminent kaoskontroll.

Det kan knapt stilles et mer eksistensielt spørsmål enn «Hvordan ble jeg til?» Årets bok fra Anna Fiske gir klare svar når hun tegner og forklarer livets mirakel i Hvordan lager man en baby?.

Forfatteren tar leseren på det alvoret et slik spørsmål krever, uten å bli kjølig biologisk i tilnærmingen. Med humor og varme, bidrar tekst og bilde til forståelsen av hvordan jeg ble meg. Bokas bilder holder ikke tilbake på kroppslige detaljer, og teksten kaller en skjede for en skjede.

I Fiskes oppdatering av fortellingen om hvordan barn blir til, møter myldreboka familiemangfoldet. Selv om eggcelle og en sædcelle fortsatt må til, er fortellingen om livets begynnelse i endring. Boka viser hvordan man lager en baby gjennom samleie eller i et laboratorium. Man kan ta imot barnet som kommer sammen med en annen forelder eller alene, ha to foreldre av samme kjønn, ha søsken eller være enebarn. En baby kan reise hjem til foreldrene sine rett etter fødselen, eller først etter noen år, om babyen blir adoptert. Slik synliggjør boka ikke bare hvordan man lager en baby, men en vesentlig ide om menneskeverd. Ethvert menneske er unikt, vi ser forskjellige ut og inngår i ulike forbindelser med hverandre, samtidig som vi deler det aller mest grunnleggende. En av disse grunnleggende tingene er gleden over å få barn, kjærligheten mellom foreldre og barn, og mellom voksne mennesker. Boka er på mange måter en kjærlighetsbok. Dermed evner Fiske å framheve både kosen og lykken, erotikken og biologiens plass i prosjektet å lage en baby, i en bok som tydeliggjør bildebokas fortrinn som sakprosasjanger for barn.

Lykke bor sammen med pappa. Han passer på at Lykke alltid står opp med riktige beinet og unngår farlige ting som å gå under stiger eller møte svarte katter. De går ikke så mye ut, for pappa liker seg best inne. Men en dag sitter det en svart katt på trappa hjemme.

Denne bildeboka skildrer voksnes uro og angst sett fra et barneperspektiv. Hva skjer når omsorgen blir kvelende og når den som skal passe på deg går seg vill? Det er Lykke boka handler om, og det er også hos henne håpet ligger. Barnet er løsningsorientert og mister ikke motet, selv om det røyner på.

Det visuelle utrykket i boka gjenspeiler også barnets perspektiv. Uttrykket i boka er lekent og uanstrengt, både tekst og bilde gir leseren rom for egen tolkning. Slik skaper Hodnefjeld et inntrykk av at boken er inkluderende. Oppslagene veksler mellom nærbilde og oversiktsbilder. Gjennom lys, skygge og komposisjon skaper Hodnefjeld en visuell dramaturgi som hjelper handlingen i boka fremover. Tekst og bilde utfyller hverandre. I Lykke og ulykken har Hilde Hodnefjeld lykkes med å lage en klok og spennende bok om et vanskelig tema på barneleserens premisser.