Brageprisen 2017

Tung tids tale er eit rørande brev til ein elska son, ein fortvila rapport frå ein utmattande kvardag og eit
verknadsfullt kampskrift mot diagnosesamfunn og rigid byråkrati. Forteljaren er ei sjukemeld
trebarnsmor som har sett sin førstefødde utvikle seg frå ein uvanleg oppvakt smårolling til ein autistisk,
lite kommunikativ niåring som må passast på døgnet rundt. Tittelen er henta frå Haldis Moren Vesaas sitt
kjende dikt frå 1945, men Nilssen legg ein ny dimensjon til oppfordringa om å gi av lukka si: Kva det
kostar å vere den som skal stråle varme og løfte børa for andre – og kva det kostar å skaffe hjelpa ein sjølv
treng. I eit direkte, men fortetta og rytmisk språk teiknar Olaug Nilssen opp ei rekkje slåande scener som
set seg fast i lesaren. Gjentakande, monotone setningar står til sisyfosarbeidet med kvardagslege rutinar
og pedagogiske metodar som gir få resultat. Andra gongar flyt orda raskt og gjenskaper den emosjonelle
dramatikken som kan oppstå i basketak med ein vilter unge som berre av og til gir slik respons den
utslitne mora så sårt treng. Nilssen er kompromisslaus i omtalen av sosiale tabu, som det å bli slått og
biten av barnet sitt. Eller angsten for å slå tilbake. Einsemda i å merke at vener ikkje vil høyre meir om
den vanskelege kvardagen. Mot denne mørke bakgrunnen glimtar det fram ei og anna magisk stund av
fellesskap mellom mor og barn – men utan at lesaren får gløyme slitet som har gått føre og kjem etter.
Tung tids tale er ei både rå og nyansert, kamplysten og sorgtung historie om kjærleik som krev alt ein har
å gi.

I Keeperen og havet byr Maria Parr på mer av det vi gledet oss over i Vaffelhjarte, den første boka om Trille og Lena i Knert-Matilde. Samtidig klarer Parr å få det kjente universet til å fremstå nytt og friskt ved å skildre det gjennom øynene til to tolvåringer. Lena og Trille plasseres i brytningspunktet mellom barn og ungdom og dette gir rom for de motsetningsfylte, klisjefrie karakterene til å utvikle seg videre. I Keeperen og havet fremstår de to hovedkarakterene mer kompliserte og nyanserte enn før. Handlingsrommet er utvida, følelsene er større og begivenhetene mer alvorlige. Det troverdige tolvåringsperspektivet er drivkrafta både i handlinga og i språket, og viser hvor intenst livet kan oppleves i denne alderen. Det trygge de alltid har kjent er i forandring og de Trille og Lena blir satt inn i nye sammenhenger og utfordringer som forelskelse, sjalusi, refleksjoner rundt død – og ikke minst behovet for å bli sett som den man er. Fra den lille bygda ved havet skaper Maria Parr et litterært univers som er både tidløst, universelt og godt å vende tilbake til.

I februar 1956 så leserne av New York Times et kart på forsiden som gjorde folk urolige. Et verdenskart
viste at uvante linjer delte opp havene – saken handlet om geologer som utforsket en revne i havbunnen.
Nå revnet ikke havbunnen, tvert om skrev en av geologene til et svarbrev til leserne: «Bevegelser på et
par centimeter i løpet av et århundre blir sett på som svært raske.»
At kart har fascinert og at kart har enorm betydning gjennom tidene er vel kjent. Med boken
Verdensteater har journalisten og skribenten Thomas Reinertsen Berg har skapt en tour de force i
kartenes historie i verden. Han starter med de aller første verdensbildene, setter verden som scene, og tar
sats gjennom verdensbildene og forestillingene, systematisk, velskrevet, morsomt og lærerikt. Boken er
usedvanlig flott illustrert, med kart som viser ulike måter å se verden på, fra greske spekulasjoner til
middelaldersk tro, fra renessansens forsøksvise vitenskapelige kartlegging til vår digitale samtid med
lynkjapp informasjonshenting. En utsøkt og særegen sakprosabok.

Vandreutstillinger er ei samling dialog- og portrettdikt, der historiske personar blir tolka og portretterte.
Kjende og mindre kjende kunstverk blir skildra i poetisk form. Det er på mange måtar ein gamal sjanger
Løveid utforskar og fornyar, den klassiske retorikkens ekfrase, som tyder ”dikt som skildrar eit
kunstverk”. Løveid fornyar sjangeren ved å skildre korleis Obstfelder blir portrettert i teikneserieform;
ein annan stad tek ekfrasen hennar utgangspunkt i ei tatovering. Målet med samlinga er ikkje berre å
skildre store verk, men å vekkje eksistensiell undring hjå lesaren, og det skjer på ein underfundig og
fabulerande måte. Djupt eksistensielt alvor blir avløyst av små, effektivt avvæpnande blikk eller grep. Eit
døme er diktet hennar til Andy Warhol, der ho lèt kunstnaren repetere den same replikken (”Jeg er helt
henrykt”) i møte med vilkårlege brutale historiske faktum: alt kan bli serieprodusert og estetisert. Eit
sosialt engasjement – og klasseperspektiv – blir forløyst av Løveids fantasi og krysskoplingane hennar av
bilete. Enkeltdikta er direkte og slåande, medan samlinga som heilskap er gjennomkomponert som eit
teaterstykke i tre delar.