Brageprisen 2015

Urovekkende og utfordrende. En roman som skaper både undring og motstand. Slik kan Anne Oterholms roman Liljekonvallpiken oppleves.  Hovedpersonene Merete og Jonas har kjent hverandre i 15 år; Jonas er stadig forelsket i henne, hun begynner å bli temmelig lei ham. Det er Jonas som fører ordet, og Merete skildres gjennom hans beskrivelser av henne, selv når han ikke kan ha forutsetning til å vite hva hun gjør og tenker. Og gjennom dette fortellergrepet blir denne særpregede romanen om kjærlighet, ensomhet og savn også til en roman om å fortelle, om hvordan fortellingen skaper lyst og lengsel, hvordan den inneholder muligheten for både drøm og begjær, men også destruktive, farlige sider. For selv om romanen inneholder atskillig humor, er det også en ubehagelig fortelling om mistro og forstillelse. En på overflaten lett og enkel språktone, på grensen til det banale, viser seg gradvis å skjule mørkere krefter og drifter. Liljekonvallpiken er gjennom sin fortellerform blitt kalt en «umulig roman». Med dette har Anne Oterholm vist at også det umulige lar seg gjennomføre med briljans.

De seks fortellingene i Hanna Dahls Rønneimperiet dreier seg omkring en felles tematikk. Det gjelder ulike former for unntakstilstand, i europeiske stridsoner, i hjemlige bygdelandskap og i mennesket selv. Grenser markeres og overskrides, både egne og innbilte.  Et vell av hendelser i rask rekkefølge tar over for selve handlingsgangen som det sentrale, slik at språket i ekstra sterk grad skaper ny virkelighet og setningene tar en ny åpnende retning. Hendelsene flommer over i en frodig strøm formidlet gjennom bilder som stadig vrir seg mot noe nytt og annerledes. Til tross for dystre tema som død, krig, bygdekrangler og ideologisk forføring, sitter leseren igjen med en optimistisk opplevelse takket være overskridelsene i språket. I disse versjonene av våre hverdagsliv er det kort avstand mellom det forvrengte, humoristiske og groteske i tilværelsen og omsorgen, alminneligheten og familieutflukter.

Disse diktene setter natur i sammenheng med kultur, dagens rødlistede arter i forbindelse med historiske hendelser. Men kan poesi virkelig utsi noe om jordens økosystem og tolke naturens mange tegn? Tekstene er ofte i dialog med romantikken, og suger næring fra mange religiøse og mytiske kilder for å skaffe innsikt og for å motvirke dagens destruktive krefter. I en svært helhetlig diktsamling med store sprang mellom grenseoverskridende perspektiv og det aller minste naturvesen, holdes verket sammen av et stringent språk. Det er lavmælt, men samtidig insisterende. Dette poetiske språket formulerer bilder, korrespondanser og en fantasiflukt der spørsmålet om utgangspunkt, perspektiv og navigasjon blir påtrengende. Bilder av gamle navigasjonsinstrumenter er godt integrert i teksten, sikten og blikket er sentralt. Det er dette blikket diktsamlingen hele tiden reformulerer. Og derfor kan også denne poesiens kunnskap, fantasisprang og humor være med på å gi oss både trøst og håp.

Unggutten Minnesota bor i et nedslitt indianerreservat sammen med den eldre broren Moses, moren og en heller utrivelig stefar. Moses er Minnesotas beskytter, men han har venner som ikke er bra for ham. De gode mannlige forbildene er fraværende, de fleste farsfigurene vi møter er alkoholiserte og voldelige. Unntaket er Tim, bensinstasjoneieren som ser det gode i Minnesota og som jobber for at reservatet skal bli bedre et bedre sted å bo i. Den hvite mannens skygge er lang, og gjengenes makt er stor og fristende når det ikke finnes mange andre muligheter. Minnesota drømmer om hestejenta Canah og om et bedre liv, men bak drømmene truer håpløsheten. Er han modig nok, når det trengs?

Boka beskriver hvor vanskelig det kan være å unngå sin skjebne som kriminell «reservatindianer», men midt i all håpløsheten finnes det også håp. Debutant Kjartan Hjulstad har skrevet en høyst troverdig og medrivende bok om indianerliv av i dag, fylt av desperasjon, men også med dyp respekt for et folk historien kjørte over.

I debutromanen Spranget (2013) skildret Heidi Sævareid unge Jannes smertefulle oppbrudd fra et konformt og restriktivt kristenmiljø. Også årets roman, Slipp hold, handler om oppbrudd og nyorientering, om reglene som regulerer unge jenters sosiale og kroppslig-seksuelle utforskning i en sårbar fase. Slipp holds heltinne er atten år gamle Mari, som bor i kollektiv, går på Foss og har vellykket kjæreste, men lengter etter «[n]oe fysisk. Noe skarpt. Noe virkelig. / Noe som krever hele meg.» (s. 74).

Sævareids Mari velger å konfrontere sine egne grenser ved å la seg henge opp i huden etter kroker, en erfaring som vil ligge utenfor de fleste leseres horisont. Men dypest sett handler det, som i Spranget, om frihet og tilhørighet. Om friheten til å sette egne grenser og bli kjent med egen lidenskap og egen kropp. Om å finne tilhørighet blant dem som ikke lar seg true av din frihet. Begge deler er verdt å kjempe for. Ingen av dem kommer uten smerte. Sævareids roman er like søkende og uredd som sin heltinne. Vi aner konturene av et unikt forfatterskap.

Ayse Koca har debutert med en ungdomsbok der mye er stilt på hodet. Problemet for jenta Yoko er ikke at hennes unge egenvilje blir hemmet innenfor rammen av et normalt familieliv, men at hennes ustyrlige alenemor stadig skifter kurs i valg av elsker, jobb og art av selvtrening. Bestevenninna Kara mener det trengs en revolusjon for å skape ro og normalitet, og revolusjonen krever at de tar drastiske, konspiratoriske virkemidler i bruk. Også niqab kan benyttes for å skjule dem selv og deres hemmelige agenda. Mye krongler seg farlig til underveis, men de to jentene – som begge har minoritetsbakgrunn – gir ikke opp. Boka er fortalt med en varme og finstilt humor som avvæpner alle fordommer mot avvik fra det normale, det være seg seksualitet, religion eller etnisitet. Det hele faller til ro innenfor sjangeren comedy. Yoko kan integreres innenfor en ny slags familieorden med romslig plass til både det normale og det eksentrisk unormale. Og mange slags unge lesere kan kjenne seg varmt inkludert i bokas spenstige, litterære univers.

«Jeg ser min egen post i budsjettet til kommunen, der jeg veier meg selv opp mot skole, helsetjenester og veiutbygging.» Ola, 20 år, er lam og 100 % pleietrengende. Sykdommen (Spinal muskelatrofi) gjør ham stadig dårligere, og den er dødelig. Hans fetter Arne lever et godt liv med kone og barn. Boka gjengir en dyptpløyende samtale mellom disse to. Ola forteller usentimentalt om diskriminering, jakten på rettigheter og kampen for å overleve. Her er lite sutring, Ola vil bli tatt på alvor. Han er politisk aktiv, han vil bidra, han ønsker seg jobb. Han vil drikke og feste med andre ungdommer.  Ola drømmer om nærhet og sex. Er ønskene oppnåelige? Arnes utfordrende spørsmål og fetterens selvransakende svar viser en brutal kontrast mellom to menneskeliv; mellom det vi tenker er et «normalt» liv og det vi kaller «sterkt funksjonshemmet» liv. Min fetter Ola og meg er et gripende portrett av et vennskap, og av reflektert ungdom.

«Jeg skriver denne teksten klokken fem om natten. Endelig sovner barnet trygt i sengen sin etter nok en våkenatt. Men mor er våken. Mor har vært våken i 18 år.». Slik startet aviskommentaren «Kjære storbarnsforeldre» i VG i 2014, og slik starter boken Storbarnsliv. Guro Hoftun Gjestad har skrevet en medrivende bok som går inn i vår tid. Med utgangspunkt i den overveldende responsen hun fikk på avisteksten, borer hun videre i de hverdagslige, nære og vanskelige familietemaene vi snakker lite om offentlig: Storbarnsforeldres bekymringer når barnet man har fulgt så tett, slipper taket. Når de aldri kommer hjem, Eller alltid er hjemme, gamer om natten, og sover om dagen. Hva gjør daglig vurderinger, likes og eksponering med tenåringene? Hvordan kan dagens voksne best hjelpe storbarna til å leve sitt eget liv? Forfatteren snakker med forskere, forteller fra egen familiehistorie, og fra samtaler med foreldre og ungdommer hun har møtt både i arbeidet med boka, og som journalist. De mange historiene – vonde, morsomme, såre og hverdagslige – skrives fram med varme og nøkternhet, og et godt blikk for detaljer: Storbarnsliv er en relevant og velskrevet bok, om en viktig fase i mange menneskers liv.

«Mamma. jeg er i helvete.  Jeg er i Kabul.» Det er den dramatiske beskjeden Åse Brandvold får på tekstmelding fra Bashir, to uker etter utsendelsen fra Norge. I den spennende og engasjerende dokumentarboken En flukt som aldri tar slutt tar Brandvold for seg Bashir og de 42 andre afghanske asylsøkerne som deltok i Asylmarsjen i 2007. Den fulgte pilegrimsleden mellom Trondheim og Oslo, og endte foran Stortinget hvor de ble pågrepet av politiet fire dager etter. Forfatteren beskriver tydelig deres bakgrunn fra det sterkt konfliktfylte Afghanistan, og dokumenterer grundig deres dramatiske historier i etterkant av marsjen. Deltakerne var for det meste unge menn fra det forfulgte Hazarefolket. Vi får se hvor mye mennesker er villige til å satse for å få et tryggere liv. De opplever avslag på sine søknader, tvangsreturer og gjennomfører og enda mer desperate forsøk på å flykte til Europa på ny. Historiene i En flukt som aldri tar slutt er rystende, og svært dagsaktuelle.

I Kistemakeren følger vi politimannen Rino Carlsens jakt på en bestialsk barnekidnapper. Handlingen starter med funnet av en film som beviser det en ung jente lenge har påstått uten å bli trodd på, at hun ble holdt innesperret i en kiste. Naturskildringene av Lofotens dramatiske og stormfulle høstnatur danner et viktig bakteppe for handlingen og bidrar mye til intensiteten i fortellingen. Historien veksler mellom fortid og nåtid og er effektivt bygget opp i korte kapitler med ulike fortellerstemmer. Granhus er i sitt forfatterskap opptatt av vår ofte mangelfulle evne til å tolerere de som lever sine liv annerledes enn majoriteten. Også i denne boken er noen av de viktigste karakterene utstøtt av lokalsamfunnet.

Granhus har konstruert en kompleks og spennende intrige med mange lag som makter å gi leseren nye overraskelser hele veien frem til den dramatiske, spennende og overraskende slutten.

Jo Nesbøs krimlitterære stilstudie Mere blod lar oss møte en ung mann med røtter i et narkotika-kriminelt miljø i Oslo på syttitallet. Det samme harde miljøet vi møter i Nesbøs forrige bok «Blod på snø» – med den brutale Fiskeren i sentrum. Oslogatene har imidlertid veket for Finnmarksvidda.

Bokas hovedperson har gjort karriere i Fiskerens organisasjon, men i det tiden kommer for det første drapet, mister han motet, gjør en avtale med det tiltenkte offeret og stikker. Til Finnmark, hvor det er duket for mye handling, svær dramatikk og ikke så lite romantikk. Som Blod på snø bryter denne boka med stil og form i Jo Nesbøs tidligere forfatterskap. Boka er først og fremst velskrevet, med et upåklagelig driv og gode person- og tids- miljøskildringer.

Den ikke 100% vellykkede advokatfullmektigen ”med luselønn” Leonard Vangen fra Gåsøya i Bærum, blir etter en gjenforeningsfest med guttegjengen, der han nok en gang skjønner at han har gått glipp av den norske oppturen, engasjert av sin ex-bestevenn Axel Platou, hovedaksjonær i verdens største oppdrettsselskap, NorFish A/S. Vangen drar valiumsruset til underbruket Fjordlax på Helgelandskysten for å «snoke litt rundt», etter at en av de overfylte merdene er blitt sprengt i lufta og 200 000 laks er på flukt ut i fjorden. Økoterrorister og nyrike, kriminelle lakseoppdrettsgründere barker sammen. Lars Lenth har temperaturen og idiomet i romanen inne fra første side, med timing og øye for morsomme, talende detaljer. Han bygger opp sitt fargerike, barokke persongalleri og miljø presist og konsistent til en original og underholdende øko-intrige. Brødrene Vega er en svarthumoristisk, satirisk kriminalroman der lakseoppdrett og miljøvern er motor, og gir fortellingen samfunnskritisk brodd.