Roy Andersen: Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska

Juryens begrunnelse

Snefokk, gull og nordlys. Roy Andersen presenterer et stykke relativt ukjent polarhistorie som har hatt varig populærkulturell betydning. Samer, kvener, nordmenn og svensker spiller hovedrollene i et frostbitt og stjerneklart arktisk epos regissert av amerikanske forsvarsmyndigheter og finansiert av kongressen. Oppdraget: Å bringe reindrift til Alaska. Resultatet: At julenissen for all fremtid befinner seg i en slede trukket av reinsdyr. Boka er drivende fortalt av en historiker som kan sitt bibliotek og åpenbart selv har vært ute en vinternatt. Vi følger en gruppe reindriftssamer fra avreisen i 1898, via gullrushet i Klondike og redningsaksjonen i Nome til en vanvittig fem år lang ekspedisjon der tusenvis av rein ble ført fra Alaska til munningen av Mackenzieelva i Canada. Boken er et bidrag til norsk, amerikansk og ikke minst samisk historie, og plasserer dessuten skapet der det skal stå i debatten om hvilken lederhund som ga det avgjørende bidraget til at barna i Nome ble reddet fra difteri vinteren 1925.

Utdrag fra boka

«Snøbygene kom vannrett inn fra Altafjorden og pisket mot vinduene i søstrene Wiiks hotell. Den solide trebygningen skaket i vindkastene. Glassene var dekorert av frostroser; det var så vidt Sheldon Jackson kunne kikke ut gjennom dem. Det han så, var heller ikke mye oppløftende. Den lille husklyngen ved fjorden var dynget ned av snø. Ikke et menneske var å se. Det var som om stedet var forlatt, overgitt til vinterstormen og polarmørket.
Det var gått ti dager siden Kjellmann hadde dratt av sted mot Karasjok for å overlevere penger og gjøre de siste avtalene med familiene som skulle bli med til Alaska. De siste dagene hadde han stått ved vinduet på hotellrommet og speidet utålmodig etter dem. Med fortvilelse tenkte han på gruppene av menn, kvinner og barn som nå var på vei over de nakne fjellviddene mot Alta for å legge ut på den lange reisen over havet. Han hadde bedt Herren stille stormen så de skulle komme seg trygt fram og ikke ble mer forsinket enn de alt var. Men det så ikke ut til at hans bønner var hørt.
Jackson skjøv tanken fra seg: Gud hadde gitt ham det kall å redde Alaskas eskimoer fra sult og elendighet og gi dem nytt håp. Han hadde ført ham den lange veien hit til Finnmark for å hente dem som skulle hjelpe eskimoene. Gud ville ikke svikte ham nå.»


Les mer på forlagets hjemmeside

<< Tilbake