Tomas Espedal: Imot naturen

Juryens begrunnelse

Romanen med den flertydige tittelen Imot naturen er det andre bindet av "notatbøkene" til Tomas Espedal. Den handler om en middelaldrende mann, en jeg-fortellers liv, erfaringer, arbeid og refleksjoner, hans kjærlighet og lidenskap, hans forhold, barn, intense lykke og ubotelig vedvarende sorg. Hans pågående livs arbeid. Og hans skrift.
Blant skrivende er Tomas Espedal dikter, og makter
derfor å transformere liv til litteratur.
Slik opphever han distansen mellom verkets forteller og seg selv som forfatteren mens han gjør spekulasjoner om identifikasjon irrelevante. Imot naturen er dristig, elegant og farlig. Teknisk er den virtuos.

Utdrag fra boka

«Allerede tidlig sto det klart for meg at jeg ikke ville arbeide. Seksten år gammel fikk jeg jobb i en fabrikk; jeg skulle rengjøre og olje vevstolene i tekstilfabrikken hvor min far arbeidet i administrasjonen. Seksten år gammel var jeg klar til å bli som min far, og hans far før ham, jeg ville bli en god arbeider, en god mann, og senere en god far, som alle fedrene i min familie.
Bare noen få måneder senere var alt dette ødelagt; jeg ville ikke arbeide, og jeg skulle ikke gifte meg, aldri, og jeg ville ikke få barn, aldri i livet, jeg ville være fri.
Den sommeren, det må ha vært i 1977, var en varm sommer, jeg husker det som en varm sommer, kanskje var det en kald og regnfull sommer, men i fabrikklokalet var det alltid varmt, varmt og lyst. Fraværet av sollys ble erstattet av mer enn hundre sterke lamper, man slo dem på, klokken var syv om morgenen, og det store, kvadratiske rommet med betonggulv ble badet i sollys, slik virket det som. Et varmt og vakkert lys, det strømmet ned fra taket. Ned fra de lange lysstoffrørene som løp på kryss og tvers i takhvelvingene. Et brått og kraftig lys, man slo det på, og de av oss som allerede var på plass i fabrikklokalet, kjente det som om dagen begynte. Dagen begynte med dette lyset.»

Les mer på forlagets hjemmeside

<< Tilbake