Erika Fatland: Englebyen. Historier fra Beslan

Juryens begrunnelse

Et sjeldent grundig, selvstendig og modig arbeid ligger til grunn for denne boken, som ble aktualisert av angrepene 22. juli. Boken beskriver et av de mørkeste kapitlene i europeisk historie på 00-tallet. Terroraksjonen mot skolen i Beslan i september 2004 og den påfølgende redningsaksjonen kostet 333 mennesker livet, de fleste barn. Erika Fatland har fulgt samfunnet i Beslan over tid, og forteller enkelt og gripende den komplekse historien der terror står mot sikkerhetsstyrker, kaukasiske tradisjoner utfordres av moderne pengemakt og de etterlatte forsøker å finne svar og mening i årene etter katastrofen. Tolstoj beskrev hvordan sivilbefolkningen i Nord-Kaukasus havnet mellom barken og veden under krigene på attenhundretallet. 150 år senere havnet søvnige Beslan i sentrum av den blodige konfrontasjonen mellom sentralmyndigheter og de mest brutale elementene blant tsjetsjenske og ingusjetiske separatister. Fatland gir sin egen velbegrunnete, om enn deprimerende, versjon av omstendighetene rundt katastrofen og russiske myndigheters ansvar for at den aldri ble tilfredsstillende etterforsket.

Utdrag fra boka

«Tiden etter terroraksjonen var preget av konflikter og beskyldninger. Ingen var berørt helt på samme måte. Noen hadde mistet alt. Kone, barn, søsken. Andre familier hadde overlevd på mirakuløst vis. Tragedien rammet ulikt, og følelsen av urettferdighet avfødte sinne og raseri. Folk trengte syndebukker. Det var ikke bare gymlæreren, Alik Tsagolov, og skoledirektøren, Lidia Tsalieva, som fikk merke vreden og beskyldningene på kroppen i kjølvannet av tragedien. Så å si alle de ansatte ved Skole nr. 1 opplevde å bli mistenkeliggjort og anklaget i månedene og årene etter terroraksjonen. Skylden deres bestod i at de hadde overlevd. Burde ikke de, som skoleansatte og ansvarlige voksne, ha gjort mer for å redde barna? Hadde de bare vært opptatt av å redde ut seg og sine?
«Det var som om folk samlet seg i to leirer,» forklarte Raisa, skolesekretæren ved Skole nr. 1, da jeg møtte henne tre år etter tragedien. Raisa var over seksti år og ikke høyere enn halvannen meter. Det krusete håret var farget rustrødt, og det blinket i gulltenner når hun snakket.
«Det var de levende mot 'de døde', om du skjønner. Altså de overlevende mot dem som hadde mistet noen. De likte ikke at vi var i live. Ingen lo eller smilte i Beslan. Stemningen har vært svært alvorlig de siste tre årene. Altfor alvorlig, spør du meg.»


Les mer på forlagets hjemmeside

<< Tilbake