Tone Huse: Tøyengata - et nyrikt stykke Norge (utdrag)

- Vil du se?

Mine Peshewa peker på et forheng bakerst i Melodi frisørsalong. Forhenget er inngangen til hjemmet hans; det eneste skillet mellom Mines privatliv og gulv-til-tak-vinduene fremst i salongen. Mine er fra den irakiske delen av Kurdistan, og har vært i Norge siden 1. januar 2001. Hvert år har han måttet søke om fornyet oppholdstillatelse - først etter at han hadde ventet i uvisshet i åtte år, fikk han innvilget permanent opphold.

(…)

Mines liv i Norge er blitt levd fra år til år, men han har rukket å studere musikkpedagogikk ved Norges musikkhøgskole. Han spiller tabla, piano, fløyte og fiolin. For å tjene til livets opphold klipper han hår. Under studietida bodde Mine i studentbolig. Da han var ferdig utdannet, flyttet han inn i bakværelset til Melodi-salongen i Tøyengata.

- Her bor jeg, sier Mine og drar forhenget til side.

Jeg tenker på de pakistanske innvandrernes fortellinger om unge menn som delte rom og jaktet på arbeid sammen, på avisreportasjer om østeuropeiske arbeidere som stues sammen i byggherrers brannfeller, på illegale immigranter som bor i kjellere, på loft og på venners sofaer.

Men om Mines hjem er beskjedent, er det langt fra kummerlig. Her står et piano, på veggen henger åtte fioliner, en blokkfløyte ligger i en eske. En vannkoker er det nærmeste vi kommer et kjøkken, men her er sitteplasser og bord til gjester.

Sengen på bakværelset er bare stor nok for en, men i Kurdistan venter en kvinne som er gift med Mine. I åtte år har også hun levd sitt liv fra år til år. Først etter at Mine fikk innvilget permanent opphold, kunne de søke om familiegjenforening. En byråkrat i Utlendingsdirektoratet (UDI) har nå søknaden til behandling.

- De sa til meg at jeg ville få svar etter to uker. Nå har jeg ventet i to måneder. Mines stemme blir fortvilet.

- Min kone forstår det ikke. «Neste uke, neste uke», har jeg hele tida sagt til henne. Situasjonen har vært slik i åtte år. «Neste uke, neste år». Jeg er redd for at jeg mister henne. UDI sier at de kan ringe henne og forklare. Men hun snakker ikke engelsk, og de snakker ikke kurdisk. Jeg sier: «Dere må svare på saken min, avslag eller opphold.» Ikke bare vente, vente, vente.

For å få tiden til å gå, spiller Mine fiolin. Han har søkt om å studere klassisk fiolin, opptaksprøvene er i mars og han øver hver dag. Men om han får positivt svar fra UDI, reiser Mine med det samme. Da får prøvene vente til neste år.

- Jeg tenker mye på familien min, musikken avleder tankene fra situasjonen jeg er i. Du kan tenke deg selv, om du er borte fra hjemlandet ditt i noen måneder, du savner det og tenker på det. For meg har det gått åtte år. Det er en veldig vanskelig situasjon.

Stemmen til Mine blir mer innstendig nå, øynene fylles med tårer.

- Jeg tror at alle mennesker har et hjerte, men hvorfor kan ikke staten gi meg et svar? Hvorfor kan de ikke si at «du kan starte livet», eller «svaret er negativt, du må forlate landet»? Etter noen dager er du tilbake i hjemlandet. Det er bedre enn å gå rundt i gatene og vente, for det er nesten som å dø. I åtte år har hele livet mitt bestått av å tenke, tenke, tenke.

Før han begynte å studere, livnærte Mine seg ved å spille i bryllup og på fester. Senere har han åpnet to Melodi-salonger, en i Tøyengata og en i Torggata. Han har flere ansatte som han selv har lært opp.

- I de åtte årene jeg har vært her, har jeg ikke tatt imot hjelp fra sosialen, fra kommunen, ingenting. Jeg har jobbet for meg selv, sier han bestemt. - Noen jobber kanskje med hasj, men jeg er ikke et sånt menneske. Jeg har vært her i åtte år og ikke gjort noe galt. Jeg har gått på skolen, og aldri tenkt på sosialen, eller kommunen.

Mine fanger blikket mitt.

- Hvor gammel tror du jeg er?

Jeg vegrer meg for å gjette, alderen hans er vanskelig å anslå. Mine spør igjen.

- Si meg, hvor gammel tror du jeg er?

Jeg tipper 37.

- Jeg var ung da jeg kom hit, jeg er født i 1977, sier han.

- Ingen gjetter riktig på alderen min. Mange tror at jeg er 40 år gammel. Men du kan gå til UDI og se papirene mine. Jeg så ung ut da jeg kom, jeg var 23. Nå er det ingen som tror at jeg er 31 år.

Faktaark om Tone Huse: Tøyengata - et nyrikt stykke Norge

faktaark-tonehuse-tyengata.pdf (250kb - 31 sec at 64K ISDN)