Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned (utdrag)

VI

Fra farmors dagbok:

4. juni

Dåpen til Gaute. Varmt, fint ver. Me reiste tidleg, etter Gudstenesta la me vegen om Dynestøl. Såg der husa hadde stått. Ei underleg stemning i bygda. Trefte Knut etter vegen. Han meinte bestemt at ein pyroman er på ferde. Ein pyroman? Her?

Gudstjenesten begynte klokka elleve. Kirka fyltes sakte opp. Folk kom inn i det kjølige våpenhuset, fant seg en plass i benkeradene, kremtet litt, bladde i salmebøkene, så opp. Kirkerommet ble snart fylt av en lav, surrende hvisking. Man snakket om brannene, om de fire siste. Den i Skogen, de to løene på Moen og huset til Olga, man snakket om traktoren og de fire eksplosjonene som var blitt hørt over store deler av bygda. Og så var det flammehavet som mange hadde sett. Det fantes flere som hadde våknet og gått ut, og da hadde de sett det.

Så begynte orgelet å spille, og der oppe foran tangentene satt Teresa.

Hele familien min var der: farmor, farfar, bestemor og bestefar. Fadderne mine, pappa og mamma. Alle satte seg på venstre side like ved klokkerens plass, der vinden før strøk tvers gjennom det to hundre år gamle tømmeret. Det var ikke kaldt, men kirka var likevel kjølig slik den alltid er selv om sola steiker utenfor. Jeg lå i fanget til mamma mens alle sang. Det var Måne og sol, skyer og vind. Hun torde ikke synge selv av frykt for at jeg skulle våkne. Mamma satt der og tenkte på brannene; de siste nettene hadde hun sovet dårlig, hun hadde ligget i den trange senga som faren hennes hadde snekret, og lurt på hva slags vanvittig verden hun hadde satt barnet sitt inn i. Slik satt hun og tenkte nå også, mens alle sang rundt henne. Så ble Herrens ord lest høyt og alle reiste seg. På det tidspunktet hadde jeg våknet og var ganske urolig, og mamma puttet knoken på lillefingeren i munnen min. Da ble jeg rolig. Jeg suttet på fingeren under hele prekenen.

Det ble talt over Det første brevet til Korinterne versene 26 til 31. Så sang man på nytt, og så var det klart for selve dåpen.

Det var pappa som bar meg opp til døpefonten, den som er av hamret messing og som ingen vet hvor kommer fra, men antakelig sto den først i den gamle kirka, den som rundt slutten av 1700-tallet langsomt begynte å synke i den bløte leirjorda, før man rev den og flyttet grunnmuren en tanke mot sør. Mamma løsnet knuten under haka og dro lua forsiktig av hodet mitt, så la han meg ned og holdt meg svevende like over vannet, akkurat slik jeg holdt min sønn på nøyaktig samme sted nesten tretti år seinere. Presten slo vannet varsomt over hodet mitt, han gjorde korsets tegn, og ba for meg og for livet mitt mens hånda hans hvilte lett på panna.

Jeg var helt rolig.

Da dåpen var over, dro hele kirkefølget for å se på det nedbrente huset til Olga Dynestøl. Det føltes kanskje naturlig. Jeg var også med. Jeg lå i reisebagen bak i bilen og sov.

Det var fra og med denne dagen at folk virkelig begynte å valfarte til branntomtene. Ryktet spredte seg, og de ble nærmest en attraksjon. Man kom kjørende langveisfra for å se. Denne søndagen kom man altså kjørende rett fra kirka og barnedåpen. Det hørte liksom med: først gudstjeneste, så branntomta. Det var et underlig syn med alle de søndagskledde menneskene samlet rundt den svarte skorsteinen og den utbrente traktoren. De sto der en kort stund sammen, snakket lavt, ristet svakt på hodet, så snudde de seg en etter en og gikk tilbake til bilene. Så hadde de fått se det med egne øyne og fått avkreftet at alt sammen var en drøm.

Etterpå reiste hele dåpsfølget hjem til Kleveland. Sola sto høyt over huset. Det ble spist og drukket, og halvveis i middagen slo pappa gaffelen mot glasset sitt og reiste seg. Han holdt en kort tale. Jeg har spurt alle som var der og som ennå lever om hva han sa, men ingen husker det nøyaktig. Bare at det var en vakker tale.

Det var en kort, men vakker tale. Den eneste.

Så dro alle hjem mens skyggene ble lange og sola dreide langsomt over åsene i vest. Det ble kveld, syrinene var tunge av blomster og duftet i skumringen.

Litt før halv elleve sank sola glødende ned bak furuene

på Skrefjellet, og da som nå ble trærne svarte og tydelige som om de er svimerket inn i selve himmelen.

Faktaark om Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned

SkjonnHeivollfaktaark.pdf (132kb - 17 sec at 64K ISDN)