Kjetil S. Østli: Politi og røver (utdrag)

«Heller leve og dø enn død levende»

(Politi og røver møtes og mimrer, september 2006)

Vi har avtalt å møte ham på kroa mellom to bensinstasjoner i Østfold. En veikro med flere avkroker og noen mindre rom, en kro med kjøttkaker og ertestuing, en konstant strøm av

gjester som kommer og går, og der lyden av en TV legger seg over alle samtaler som føres. Et sted så anonymt at du lurer på om du egentlig har vært der når du kjører derifra. Et sted

for avtaler som denne.

Det har nettopp regnet, og det begynner å mørkne da forhenværende politispaner Johnny Brenna parkerer sin gamle Mazda og går ut. Halve kroppen vises over biltaket. Han har jeans og en T-skjorte med bilde av Mao. Overkroppen er så kraftig at Mao vides ut og ligner en sumobryter. Over t-skjorten har han en svart blazer. Blikket hans sveiper over plassen. Det står rundt 20 biler på parkeringsplassen.

- Der, sier Brenna rolig.

- Der?

- Der.

- Hvor?

- Nederst på parkeringsplassen. Det er han. Han er BMW-mann, og du ser at det er en BMW, og ser du etter, ser du konturene av en mann i forsetet.

Jeg hadde ikke sett det. Det er mørkt ute, bilen er mørk, og den står for langt unna.

Brenna tar opp telefonen og ringer ett ring. Døren i BMW-en åpnes. Ut kommer forbryteren Petter R. Hansen. Tettbygd. Litt under 180 cm høy. Kortbarbert hår. Kanskje 40 år. Han

går med en slepende gange mot oss, den ene foten hengende etter. De to hilser nesten umerkelig, kun et svakt nikk, før de uten å veksle et ord går inn på kroa. De finner et bord innerst i lokalet. Det er tomt ved nabobordene. I ett av rommene, vegg i vegg, er det barneselskap, og voksne synger Hurra for deg som fyller ditt år. De to snur seg mot lydene. De ser barn løpe rundt med ballonghatter på hodet. En ballong suser mot taket. Ja deg vil vi gratulere. Synet gjør meg glad, men de smiler ikke.

- Kan jeg få spandere en middag på dere? spør jeg.

- Kaffe, sier Hansen.

- Kaffe, sier Brenna.

- Nå? Skjedd noe siden sist? Fortsatt kranfører? spør

Brenna.

Hansen drar på det.

- Det vanlige. Opp om morran, ut på jobb i krana, hjem til middag, et glass vin med «mor» og tidlig i seng. Men tankene mine er andre steder. Hodet slutter ikke å tenke krim.

- Det gjør vel ikke det, men snart er du A4 du også, sier Brenna og smiler svakt.

- Og du? Det er vel ikke mer action på deg? spør Hansen.

- Jeg? Nei. Jeg lever i en verden av prat. Jeg prater på vei til jobb, på jobb, hjem fra jobb, jeg prater hjemme. Prat, prat, prat. Jeg savner å gjøre noe, savner spenning, sier han, og

samtidig går lyset, hele lokalet blir mørkt og «Hva faen?» sier Brenna, og rykker til, og «I helvete!» sier Hansen, og blikket farer rundt i lokalet. Jeg har lyst til å spørre om de er mørkredde. Men jeg gjør ikke det, jeg henter kaffe til oss, og på vei tilbake, ser jeg de to le og gestikulere som to gamle venner, og jeg blir jeg stående og tyvlytte. Hva snakker politimannen og skurken om? Hva sier de som får begge til å trives så de blir røde i kinnene?

- Husker du biljaktene? hører jeg kjeltringen Petter R. Hansen si.

- Om jeg husker dem? Selvfølgelig. Dere kjørte alltid fra oss. Dere stjal jo bare verstingbiler, Ford Cosworth og fete BMW-er, svarer eks-spaneren Johnny Brenna.

- Men dere hadde så altfor dårlige biler. Vi cruiset jo fra dere i 200 km/t. Det er det jeg alltid har sagt: Politiet bør få mer penger. Sånn som det har vært er Norge et paradis for

kjeltringer, sier Petter.

- Si det til dem som sitter på pengene. Bilene våre brukte jo et kvarter på 0-100, sier Brenna irritert.

- Men dere ble med! Det skal dere ha. Jeg husker vi lytta til politiradioen, og når det var husbråk et sted, gadd dere ikke stille opp. Men når noen sa «BILJAKT» over sambandet, da var ti patruljer ledige.

- Haha, ja, det var jo ikke bare dere som likte fart og spenning. Biljakter var blant det morsomste vi visste. Men dere kjente alle stikkveier og bakveier og kom dere alltid unna.

- Ja, vi studerte jo kartene fra Statens kartverk.

- Det var DU som gjorde det.

- Ja, jeg likte å researche. Å, det var en fin tid. Så mye moro vi hadde, sier Petter.

Jeg ser på dem på avstand. De ligner gamle menn rundt et bål, stive av elde og lange turer og med en kropp som våkner tidligere og tidligere enda de får bedre og bedre tid. Alt blir

bare tyngre, men i lyset og varmen fra bålet er det som om de husker meningen med det hele, og idet jeg returnerer med kaffen, ler de og rister på hodet, slik noen gjør når de mimrer. Brenna lener seg bakover. Fra en TV hører vi Arne Scheie si noe om en toppform eller mangel på toppform.

- Ja, dette er akademikeren jeg snakket om, sier Brenna, og nikker mot meg.

Jeg har ikke helt kommet inn i samtalen ennå. Når sant skal sies, har jeg falt fullstendig ut, og de har ikke sett på meg en eneste gang. Og når de gjør det, er jeg blitt akademikeren. De kunne like gjerne sagt astmatikeren. Eller sengevæteren. Følelsen minner meg om en gang jeg ble med faren min og hans fiskegjeng på laksefiske. På kveldene fortalte de historier og drakk teknekt (hjemmebrent og nype-te). Jeg ble sliten av drikkingen, og snek meg usett inn til min egen hytte. Jeg lå på sofaen og leste Platons Drikkegildet i Athen, da døra brått ble åpnet, og en av de gamle kom inn. Er det her du er? Sa han. Ja, sa jeg. Leser du bok? sa han. Ja, sa jeg. Hvilken da? sa han. Platon, hvisket jeg, og la fort til at jeg tok Idéhistorie på Blindern. Leser du PLATON? sa han. Ja, sa jeg. De har kalt meg Platon siden.

- Så du er akademikeren, sier Hansen og måler meg.

- Den bebrillede akademikeren, sier Brenna og flirer.

- Det er bra å bruke hjernen. Altfor få kjeltringer gjør det, sier Petter.

Brenna smiler, ser på Petter:

- Du var BMW-mann. BMW var din modus.

- Alltid BMW. De var lette å stjele og best å kjøre, svarer Petter, og jeg stuper i det, varm av skurkens anerkjennelse:

- Godt jeg har kjøpt Saab!

- Jeg kjenner flere biltjuver som liker Saab, sier Petter, og ser på Johnny.

- Se på Nokas-ranet. De brukte Saab, sier Johnny og ser på Petter.

Det jubles fra naborommet igjen. Det blir stille ved bordet

vårt.

Kjetil Stensvik Østli

Kjetil Stensvik Østli (født 27. juni 1975) er en norsk journalist som skriver for Aftenposten (2007). Han har tidligere skrevet for bl.a. Universitas, Morgenbladet og Forsvarets forum.

I 2002 ble han tildelt Arne Hestenes' journalistpris, og i 2007 NTBs språkpris.

Kilde: Wikipedia