Herman Melville: Moby-Dick (utdrag)

Oversatt av Bjørn Alex Herrman

Kall meg Ismael. For noen år siden - akkurat hvor mange kan være

det samme - da jeg hadde lite eller ingen penger i pungen, og ikke

noe spesielt som interesserte meg på land, tenkte jeg at jeg ville seile

ut litt og se den våte del av verden. Det er min måte å fordrive melankolien

på, og regulere blodomløpet. Alltid når jeg får et bistert drag

om munnen, når det er fuktig, regnvåt november i sjelen, når jeg tar

meg i å stanse uforvarende utenfor begravelsesbyråer og slutte meg til

hvert eneste gravfølge jeg møter, og særlig når tungsinnet får overtaket

på meg i den grad at bare en sterk moralsk ryggrad hindrer meg i med

vitende og vilje å gå ut på gaten og systematisk slå hatten av hodet på

folk - da vet jeg at det er på høy tid å komme seg til sjøs så fort jeg kan.

Det er min løsning fremfor pistol og kule. Med en feiende filosofisk

gest kastet Cato seg på sverdet; jeg finner meg stille og rolig en skute.

Det er ikke noe overraskende i dette. Selv om de ikke vet det, nærer

nesten alle mennesker i noen grad fra tid til annen så å si de samme

følelsene for havet som jeg.

Ta nå denne øybyen til Manhattan-boerne, omkranset av kaier som

indiske øyer av korallrev - handelens brenninger bruser om den. Til

høyre og venstre fører gatene en mot sjøen. Ytterst ute ligger Battery,

der den stolte moloen vaskes av bølger og kjøles av vinder som noen

timer før var langt fra land. Se på mengden av havbetraktere der.

Gå rundt byen en drømmende søndagsettermiddag. Gå fra Corlears

Hook til Coenties Slip, og nordover derfra, forbi Whitehall. Hva ser

du? - Postert som tause skiltvakter står tusener på tusener av alminnelige

dødelige fanget i havdrømmerier. Noen lener seg mot pælene,

andre sitter ytterst på moloene, noen stirrer over skansekledningen på

skip fra Kina, andre høyt oppe i riggen, som om de prøver å få et enda

bedre utsyn over havet. Men dette er bare landkrabber; sperret inne

bak puss og gips uken igjennom - lenket til disker, naglet til benker,

tjoret til pulter. Hvordan kan det ha seg? Er de grønne markene borte?

Hva gjør de her?

Men se! her strømmer folk på, går rett mot vannet, som om de vil ta

seg en dukkert. Merkverdig! Bare landjordens ytterste grense er godt

nok for dem; å slentre rundt i skyggen i le av lagerbygningene der borte

holder ikke. De må komme så nær vannet som de overhodet kan uten

å falle uti. Og der står de - milevis bortover. De er innlandsboere alle

sammen, de kommer fra veiter og smug, gater og avenyer - nord, øst,

sør og vest. Men her forenes de. Si meg, er det den magnetiske kraften

i kompassnålene på alle disse skipene som trekker dem hit?

Bjørn Alex Herrman

Bjørn Alex Herrman jobber både med fiksjon og sakprosa, og har hatt oversettelse som hovedvirke i tjue år. Han var leder for Norsk Oversetterforening fra 2002 til 2008.

Språkene hans er engelsk/amerikansk og svensk. Han har oversatt verker av bl.a. Shakespeare, Laurence Sterne, Flann O'Brien, Angela Carter, Roddy Doyle, Edith Nesbit, J.G. Ballard, Carl-Johan Vallgren og Mirja Unge. Mottok Bokklubbenes oversetterpris i 2000.

Kilde: Norsk Oversetterforenings nettsider