Karl Ove Knausgård: Min kamp. Første bok (utdrag)

For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt, hvor det samler seg i en liten kulp, synlig fra utsiden som et mørkt og bløtlig felt på den stadig hvitere huden, alt mens temperaturen synker, lemmene stivner og tarmene tømmes. Disse første timenes forandringer foregår så langsomt og blir utført med en slik sikkerhet at de har noe nesten rituelt over seg, som om livet kapitulerer ifølge bestemte regler, en slags gentlemen's agreement, som også det dødes representanter retter seg etter, idet de alltid venter til livet har trukket seg ut før de starter invasjonen av det nye landskapet. Da er den til gjengjeld ugjenkallelig. De enorme svermene med bakterier som begynner å spre seg ut i kroppens indre, kan ingenting stanse. Hadde de forsøkt seg bare noen timer tidligere, ville de straks ha møtt motstand, men nå er alt stille rundt dem, og de trenger stadig dypere inn i det fuktige og mørke. De når de Haverske kanaler, de Lieberkühnske krypter, de Langerhanske øyer. De når Bowmans kapsel i Renes, Clarks søyle i Spinalis, den svarte substans i Mesencephalon. Og de når hjertet. Fortsatt er det intakt, men frarøvet bevegelsen, som hele dets konstruksjon er innrettet mot, har det noe underlig ødslig ved seg, lik et anlegg arbeiderne har måttet forlate i hui og hast, kunne man tenke seg, de urørlige kjøretøyene som lyser gult mot skogens mørke, brakkene som ligger tomme, vognene i taubanen som henger fullastede en etter en oppover fjellsiden.

I samme øyeblikk livet forlater kroppen, tilhører kroppen det døde. Lampene, koffertene, teppene, dørhåndtakene, vinduene. Jordene, myrene, bekkene, fjellene, skyene, himmelen. Ingenting av dette er fremmed for oss. Vi er kontinuerlig omgitt av den døde verdens gjenstander og fenomener. Likevel er det få ting som vekker større ubehag hos oss enn å se et menneske fanget i den, i alle fall om man skal dømme etter de anstrengelsene vi gjør for å holde de døde kroppene ute av syne. På større sykehus gjemmes de ikke bare unna i egne, utilgjengelige rom; også veiene dit er skjulte, med egne heiser og egne kjellerganger, og selv om man ved en slump skulle forville seg inn i en av dem, er de døde kroppene som trilles forbi, alltid tildekkede. Når de så skal fraktes fra sykehuset, skjer det fra en egen utgang, i biler med sotete ruter; på kirkeområdet finnes det et eget, vindusløst rom for dem; under begravelsesseremonien ligger de i lukkede kister, helt fram til de senkes ned i jorden eller brennes opp i ovnen. Noe praktisk formål er det vanskelig å se at denne framgangsmåten skulle ha. De døde kroppene kan for eksempel godt bli trillet utildekket gjennom sykehusets korridorer og bli fraktet derfra i en vanlig taxi uten at det representerer noen risiko for noen. Den eldre mannen som dør under en kinoforestilling kan like gjerne bli sittende i setet til filmen er slutt, og gjennom den neste forestillingen også. Den læreren som får slag i skolegården, behøver ikke nødvendigvis å kjøres bort umiddelbart, det skjer ingen skade om han blir liggende der til vaktmesteren har tid til å ta hånd om ham, selv om det så ikke er før utpå ettermiddagen eller kvelden en gang. Om en fugl skulle sette seg og hakke på ham, hva spiller det for rolle? Skulle det være bedre, det som venter ham i graven, bare fordi vi ikke ser det? Så lenge de døde ikke ligger i veien, er det ingen grunn til hast, de kan jo ikke dø en gang til. Særlig kuldeperiodene om vinteren burde være gunstige i så måte. Uteliggerne som fryser ihjel på benker og i portrom, selvmordere som hopper fra høye bygninger og broer, eldre kvinner som faller om i trappeoppganger, omkomne som sitter fast i sine bilvrak, den unge gutten som halvdrukken faller i sjøen etter en kveld på byen, det lille jentebarnet som havner under hjulet på en buss, hvorfor denne hast med å bringe dem i skjul? Anstendighet? Hva skulle være mer anstendig enn at jentas far og mor fikk se henne der en time eller to senere, liggende i snøen ved siden av ulykkesstedet, med det knuste hodet synlig såvel som den hele kroppen, det blodstenkede håret såvel som den rene boblejakken? Åpent mot verden, uten hemmeligheter, slik ville hun ligge da. Men selv den ene timen i snøen er utenkelig. En by som ikke holder sine døde ute av syne, hvor man kan se dem ligge i gater og streder, i parker og på parkeringsplasser, er ingen by, men et helvete. At dette helvetet speiler livsvilkårene våre på en mer realistisk og dypest sett sannere måte, spiller ingen rolle. Vi vet at det er slik, men vil ikke se det. Derav den kollektive fortrengningsakten som bortslusingen av de døde er et uttrykk for.

Nøyaktig hva som fortrenges, er derimot ikke like lett å si. Døden i seg selv kan det ikke være, til det er dens nærvær i samfunnet ellers altfor stort. Hvor mange døde som nevnes i avisene eller vises på nyhetene pr. dag, varierer litt etter forholdene, men fra et år til et annet er antallet antageligvis noenlunde konstant, og siden det er spredt utover så mange kanaler, så godt som umulig å unnslippe. Den døden virker imidlertid ikke truende. Tvert om er den noe vi gjerne vil ha, og gjerne betaler for å se. Tar man i tillegg med de uhorvelige mengder av død som fiksjonen produserer, blir systemet som holder de døde ute av syne, enda vanskeligere å forstå. Om ikke døden som fenomen skremmer oss, hvorfor da dette ubehaget overfor de døde kroppene? Det må enten bety at det finnes to slags død, eller at det finnes en motsetning mellom vår forestilling om døden og døden slik den egentlig arter seg, hvilket i grunnen går ut på ett: det vesentlige i denne sammenhengen er at vår forestilling om døden har et så sterkt feste i bevisstheten at vi ikke bare blir rystet når vi ser virkeligheten avvike fra den, men også forsøker å skjule det med alle midler. Ikke som et resultat av en bevisst overveielse av noe slag, som tilfellet har blitt med ritene, for eksempel begravelsen, hvis innhold og mening i vår tid er forhandlingsbart, og således har blitt flyttet fra det irrasjonelles sfære til det rasjonelles, det kollektives til det individuelles - nei, måten vi drar unna de døde på har aldri vært gjenstand for noen diskusjon, det har alltid bare vært noe vi har gjort, ut i fra en nødvendighet ingen kan begrunne, men alle kjenner: dør din far ute på plenen en forblåst søndag om høsten, bærer du ham inn såfremt du kan, og om du ikke kan, dekker du ham i det minste til med et teppe. Men denne impulsen er ikke den eneste vi har i forhold til de døde. Like påfallende som at alle lik skjules, er det faktum at de alltid bringes ned mot bakkenivå så fort som mulig. Et sykehus som frakter sine døde opp, som anlegger sine obduksjonssaler og bårerom i bygningens øverste etasjer, er nærmest utenkelig. De døde oppbevarer man så langt nede mot marken som mulig. Og det samme prinsippet overføres til de byråer som tar hånd om dem: et forsikringsselskap kan godt ha sine kontorer i åttende etasje, men ikke et begravelsesbyrå. Alle begravelsesbyråer har kontorene så nær gateplan som mulig. Hva dette kommer av, er ikke lett å si; man kunne være fristet til å tro at det berodde på en gammel konvensjon som i utgangspunktet hadde et praktisk siktemål, som for eksempel at kjelleren var kald og derfor best egnet til å oppbevare likene, og at dette prinsippet har blitt bevart like inn i vår tid av kjøleskap og fryserom, hadde det ikke vært for at tanken på å frakte de døde opp i bygningene faktisk virker naturstridig, som om høyde og død gjensidig utelukker hverandre. Som om vi var i besittelse av et slags ktonisk instinkt, noe dypt i oss som må føre våre døde ned mot den jord vi har kommet fra.

Karl Ove Knausgård

Karl Ove Knausgård (f.1968) debuterte i 1998 med romanen Ute av verden. For denne boken ble han, som første debutant noensinne, tildelt Kritikerprisen. I 2004 utga han den kritikerroste romanen En tid for alt. For denne ble han tildelt P2-lytternes romanpris og Sørlandets litteraturpris, og boken ble også nominert til Kritikerprisen og Nordisk Råds litteraturpris. En tid for alt ble kåret til en av de 25 beste norske bøkene de siste 25 år av Dagbladet sommeren 2006.

Bibliografi

2009 Min kamp. Andre bok

2009 Min kamp. Første bok

2004 En tid for alt

1998 Ute av verden

Litterære priser

2005 Sørlandets litteraturpris

2004 P2-lytternes romanpris

1999 Bjørnsonstipendet

1998 Kritikerprisen