Arne Svingen: Svart elfenben (utdrag)
Trafikken tetter seg igjen. Litt lenger framme har noen lagt ut bildekk i gata, og to filer blir til én. Det er da det skjer. Det blåses i en fløyte, og en uniformert kraftkar vinker med bestemte bevegelser. Ikke til bilen foran eller bak, men til oss. Jeg ser bort på Sam og skal til å spørre hva faen dette betyr. Han strammer kjevebeinet og får en krøll i panna. Sjåføren smiler ikke lenger. Jeg trenger ikke spørre. Hva sto det i Mørkets hjerte? I denne verden var intet menneske trygt for fare, mente Marlow, den fryktløse fortelleren, han som skulle oppover floden mot det ukjente, urskogen der den mystiske Kurtz hadde gjemt seg. Marlow beskrev ansikter fordreid av angst og øyne som hadde glemt å blunke.
Et strengt blikk kikker inn i bilen, ser først på sjåføren, som sier noe og finner fram papirer, deretter på oss i baksetet, øya er hvite perler i det skyggemarkerte ansiktet. Jeg stirrer ned i forsetet. Trekket har revna og er forsøkt teipa, jeg rykker i teipen så den løsner. Det sildrer svette fra hårfestet mitt, ned i panna og inn i synet. Jeg forsøker å blunke vekk den salte svien uten hell. Mannen går fram igjen og bøyer seg ned mot vinduet ved forsetet. Munninga på maskingeværet over skuldra hans peker rett mot meg, et svart høl fylt av død og lemlestelse. Jeg stirrer igjen på teipbiten som har løsna, det er en gammal teipbit, det er nesten ikke lim igjen på den, den kan umulig holde seterevna sammen. Mannen vipper geværreima lenger opp på skuldra, og munninga peker mot stjernene. Jeg har aldri holdt i et skytevåpen, men hjemme har jeg springkniv, nunchako og et Sluggerville baseballtre. Sam griper meg rundt underarmen, det er sikkert ment beroligende, men jeg rykker til. Den uniformerte glor på meg igjen, orda som kommer ut av munnen hans, er som skudd, fulltreffere jeg ikke forstår betydningen av.
- Vi må betale, sier Sam lavt. Stemmen dirrer.
- For hva?
- Cadeau, gjentar den uniformerte.
- Gave, bot, kall det hva du vil, hvisker Sam.
Bot? Har vi gjort noe galt? Kjørt feil? Gave? Men jeg spør ikke. Jeg vil bare videre, vekk herfra, se alt det fine Sam fortalte om, ikke oppleve dette. Jeg retter ut høyrebeinet, sniker hånda ned i jeanslomma og trekker med meg hele seddelbunken. Den jeg egentlig skulle dele opp og plassere rundt på kroppen, slik vi avtalte, men som jeg glemte fordi det var så mye annet å tenke på. Det blir ikke bedre av at noen euro seiler ned på bilgulvet. Jeg tør ikke bøye meg. Øya til den uniformerte blir golfballer, og han roper på en kollega som står ved en bil ti meter unna.
- Legg dem vekk for faen, fort, hvisker Sam med noe desperat i stemmen. Sjøl har han en enslig euroseddel i klypa.
Jeg hadde ikke planlagt å trekke opp hele bunken, men bukselomma var så forbaska trang og hånda altfor stressa. Jeg skal til å dytte penga tilbake i lomma, dypt nedi og sitte igjen med en euroseddel lik Sams, slik jeg hadde planlagt, men det er for seint. Svette ansikter står utafor det nedrulla bilvinduet og stirrer grådig på seddelbunken. Jeg ser tenner, mange av dem, i et smil. Jeg trekker ut en tier som jeg rekker mot dem, men de enser ikke seddelen i hånda mi. Bare bunken. Sam sier noe, men de overhører ham. Døra til baksetet blir revet opp, og vi kommanderes ut av bilen. Sam holder meg igjen, sier noe til sjåføren. Men sjåføren rister på huet, for inn av vinduet peker det et maskingeværløp, tjue centimeter fra tinningen min. Det er rart hvor mange tanker som rekker å strømme gjennom huet i sånne øyeblikk. Jeg tror ikke jeg skal daue, jeg veit ikke engang om jeg er redd for døden, det er fine tanker som raser gjennom huet mitt: at munnen til Birgitte smaker jordbær, at Sam kalte meg en venn uten grenser, at alle dynetrekka mine hjemme er hvite, og at jeg burde tatt med meg en badebukse og noen skjorter, jeg liker skjorter, men går aldri i dem. Ting som ikke har noe med hverandre å gjøre. Jeg tenker på at kjente lyder og lukter ofte blir tydeligere når man er langt borte, som tatoverte minner. Jeg hører Birgittes svake stønn når jeg kysser henne, jeg kan lukte parfymen hennes, jeg kan trekke inn matosen fra kebaben som Sam pleide å jobbe på, jeg kan kjenne frykten til mannen som lå på murgulvet da vi gjorde det jeg tror jeg angrer på. Kanskje fordi jeg ikke er her ennå. For jeg sitter ikke i baksetet på en skitten drosje, i et land uten lov og orden, vinka til side av soldater som kan gjøre hva de vil med oss. Huet mitt har ikke rukket å lande. Det samme huet som stirrer inn i et maskingeværløp og blir kommandert ut av bilen for tredje gang, denne gangen høyere og mer truende enn sist, det huet er fortsatt hjemme.
Men så står kroppen min lent opp mot drosja. Ved sida av meg står Sam, beina spredt, og med armene på taket. De går gjennom lommene til Sam, men finner bare småpenger. En jevn strøm av biler kjører forbi. Hundrevis av øyne passerer. De ser alt. Men det betyr ingenting. Han som åpenbart er sersjanten, sier en hel masse nå, og så napper han sedlene ut av neven min, nesten halvparten av dem vi skulle oppleve for. Men de sender oss ikke videre. Sam oversetter at vi skal bli stående, lent mot taxien. To soldater til kommer bort, får et par kjappe beskjeder, den ene løper vekk. Jeg hører en militærjeep kjøre opp på sida av oss. Jeg kjenner ingen dødsangst, bare sugende, trist tomhet. For det slutter vel ikke før det har begynt?
Sersjanten lener seg mot meg, jeg kan kjenne stålet fra våpenet mot kinnet, og sier lavt: - Zank you, monsieur.
Så hopper han inn i jeepen, de tuter og truer seg inn i trafikken og kjører vekk. Sam sukker, snur seg og tramper irritert i asfalten. Men han kjefter ikke, bare rister på huet og mumler noe uforståelig. Drosjesjåføren ligner en frareist hund og veiver oppgitt med armene mens han utbryter noe som jeg antar er bannskap og fordømmelser. I veibanen ligger bildekka. Busser og biler passerer sakte. Men det er bare oss her nå. Stakkars Sam, belemra med en idiot. Jeg burde være grå av selvbebreidelse. Jeg burde boble av raseri. Jeg burde renne over med beklagelser. Men det er fortsatt tomt inne i meg, som om alle de normale følelsene er fjerna og alt som er igjen, er et bånnløst, svart høl. Det er bare penger. Det ville jeg sagt hjemme. Men her er penger alt. Og vi gikk altfor langt for å få tak i dem. Jeg kunne sagt at huet mitt ikke har landa ennå. Som om det ville forklart Sam noe som helst.
- Beklager, begynner Sam. - Jeg burde advart deg.
- Går alt til hælvete nå?
- Beklager.
Han er sint, men kjemper for ikke å vise det. Jeg glipper med øya i huet som er hjemme, glipper mot byen foran oss som ser mer uvirkelig ut enn noen gang. Kartonghus og opplyste kulisser mot en mørk, mørk himmel. Sam ber taxisjåføren kjøre oss til et hotell. Sjåføren gnir to fingre mot hverandre med et spørrende ansiktsuttrykk. Sam nikker. Vi har fortsatt penger. Sjåføren smiler igjen.
Arne Svingen
Arne Svingen (f. 1967) oppvokst på Grorud i Oslo. Dobbeltdebuterte i 1999 med romanen Handlingens mann og barneboken om Hubert, Flekken. Flere av bøkene hans er oversatt til tysk, italiensk og svensk. Forfatteren har engasjert seg sterkt i debatten om unges lesevaner og jobber særlig med å få gutter til å lese flere skjønnlitterære bøker. Arne er for tiden redaktør for Forfatteren. I 2005 har han gitt ut ungdomsromanen Svart elfenben og oppvekstromanen Pøbelkomiteen.