Hanne Ørstavik: Presten (utdrag)

Jeg var så trøtt. Jeg tok flasken som sto på gulvet ved skrivebordet og fylte glasset halvveis, helte det ned. Jeg satte meg ved bordet, alle dokumentene, avhandlingen, kopiene av de originale avskriftene jeg hadde fått låne en gang selv om det ikke var lov.
Jeg så ut på fjorden, den var mørk, jeg så den ikke. Jeg prøvde å tenkte på Maja, og Nanna som var hos henne og våket. Men tanken gled bare vekk og inn i noe tomt og stille.

Var jeg ærlig, var jeg det? Jeg våknet og det var midt på natta, det var som om tanken hadde vekket meg. Det var kaldt, jeg så rommet bak meg i vindusruta, i lyset fra lampa på arbeidsbordet mot det mørke der ute, jeg hadde sovnet der ved bordet, jeg så at døra sto åpen bak meg mot gangen, kjente at det trakk. Jeg hadde jo latt det stå åpent for Lillen.
Var jeg ærlig?
Før det med Kristiane hadde jeg kunnet bruke ordene som hakker, som isøkser inn. Nå fikk jeg ikke tak med dem. Var det det der inne som hadde forskjøvet seg, blitt utilgjengelig? Fantes det ikke mer? Var det ingen kamp å kjempe lenger? Hadde jeg i så fall vunnet, eller tapt?
Jeg visste ikke.
Jeg klarte ikke å tenke på den måten, tenke med ordene, det gikk ikke. Som om det ikke var sånn dette kunne nås. Men hva var det dette var for noe?
Jeg visste ikke. Men jeg var så redd for ikke å være ærlig i det, at det ikke skulle være sant. At jeg skulle kapsle meg selv inn i lag på lag av noe som ikke var sant, og at jeg til slutt ikke skulle klare å slå meg ut av det. At jeg til slutt ikke skulle klare å se det engang, at det skulle legge seg over meg og være et teppe av dumphet. At ikke noe var hardt og tydelig lenger, bare myk, tørr jord og sand og vissent løv.
Jeg så gjennom bildet av meg selv i ruta der framme, ut i mørket, jeg kunne ikke huske at det noen gang, noen natt hele vinteren, hadde vært så mørkt.
Jeg la hendene fram foran meg på bordet, så på dem, de lå der og var kalde og små. Jeg må sove, tenkte jeg. Jeg må gå inn i senga og legge meg og sove. Men jeg reiste meg ikke, jeg ble sittende ved bordet foran vinduet.

Hanne Ørstavik

Hanne Ørstavik er født i 1969, debuterte med Hakk i 1994, og Presten er hennes sjuende roman. Ørstavik har mottatt en rekke litterære priser, blant annet Sult-prisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen og Oktober-prisen. I 2002 fikk hun Doblougprisen for hele forfatterskapet, og bøkene hennes er oversatt til mange språk.