Knut Kjeldstadli (red): Norsk innvandringshistorie I - III (utdrag)

Fra

• bind 2: I nasjonalstatens tid 1814-1940
• kapittel 12: I hodet på en nordmann

Rasetenking og rasisme

For mange på 1800-tallet gled disse eldre begrepene som "folk", " nasjon" eller "folkestamme" sammen med begrepet om "rase". Men etter hvert ble "rase" mer entydig forstått som en biologisk størrelse. Utover på 1900-tallet forsvant den eldre universelle utviklingstroen mer i bakgrunnen; tanken om permanente forskjeller som var skapt av arv, trådte tydeligere fram. Statistisk sentralbyrå, en god representant for det offisielle Norge, hadde til og med 1900 klassifisert folk etter "Nationalitet", bestemt etter språk og "Herkomst". I folketellingen fra 1910 het det derimot at med nasjonalitet kan en både mene et "folkesamfund hvis medlemmer statsretslig hører sammen, eller et folkesamfund hvis medlemmer hører til samme race". Både finner, samer, svensker og dansker kaltes nå for "fremmede racer". Byrået skrev om "ren race", "ublandet race", "blandet race", "halvblandet", om "blandet i 1ste og 2nen generasjon", om "norsk-sam", "norsk-kven", "sam-kven", " sam-norsk", "norsk-sam-kven".

Hva en rase egentlig var, var det ingen allmenn enighet om ved inngangen til det hundreåret. Det er ikke så merkelig når en har in mente at moderne arvebiologi finner at sjølve begrepet er vitenskapelig sett meningsløst; den grunnleggende enheten er genene. Når begrepet ikke viser til noen klar realitet, åpnet dette for at vilkårlig valgte trekk etter tur ble framhevet som de som bestemte raseskiller. En valgte gjerne de som var lettest synlige, som hudfarge, hårtype eller skalleform. Derfor varierte antallet raser ulike forfattere opererte med, fra tre til omkring 60. En nordmann kunne på samme tid bli regnet som medlem av den hvite rasen, den germanske rasen, den nordiske rasen, den norske rasen og som et eksemplar av langskallerasen. Og fordi en mente at det fantes klart avgrensete, reine raser, gav det mening å snakke om raseblanding. Overlegen ved Dikemark sykehus, Rolv Gjessing, ble foreslått innvalgt i Det norske Videnskaps-Akademi for sine antropologiske målinger av Kautokeinos "bastardbefolknings rasemessige sammensetning".

Den eldste, vanligste og folkelige inndelingen tok utgangspunkt i det som lettest sprang en i øynene, og skilte mellom hvite, gule og svarte, noen ganger også brune og røde, indianere. En neste oppdeling sprang ut av sammenliknende språkforskning, en søkte å etablere ulike språkfamilier, som skulle stamme fra felles urspråk. Dessuten la en til grunn et feilaktig premiss om at språk og rase fulgtes ad. På dette grunnlaget skilte forskere mellom indo-europeere, også kalt ariere, og en mongolsk, en semittisk og en hamittisk rase. Arierne delte de igjen i en germansk, en keltisk og en slavisk rase. En tredje inndeling med grunnlag i faget fysisk antropologi, skjedde på grunnlag av kraniometri, målinger av skaller. Ut fra forholdet mellom skallenes bredde og lengde hevdet flere forskere at menneskene kunne deles i kortskaller og langskaller, brakykefale og dolikokefale. Befolkningen i Norge var ifølge geologen og raseforskeren Andreas Martin Hansens Norsk folkepsykologi (1899) todelt på denne måten, foruten i grupper som " den søndmørske blandingsrace". Hansen og andre fysiske antropologer som legene Carl Arbo, Halfdan Bryn og Rolv Gjessing, ble medlemmer av Videnskaps-Akademiet; de ble på ingen måte sett som isolerte forskere med bisarre ideer. Ideene sivet ut til allmennheten for eksempel via Øvre Richter Frichs røverromaner om hans helt, den " dolikokefale teutoner" doktor Jonas Fjeld. Et alternativ til å betone skallene var å kombinere hårets form, farge, hodeform og kroppshøyde - slik ble europeere delt i en middelhavsrase, en alpin rase og en nordisk rase. En egen norsk rase ble iblant skilt ut herfra igjen.

At det fantes faste "raser", var det allmenn enighet om. Det var også stort sett enighet om at de ulike rasene bar ulike mentale egenskaper. Folkelig uttrykt sa en at "det lå i blodet". Germansk folkekarakter hadde alltid rommet utlengsel og lyst til vandring og eventyr, ifølge historiepensum for gymnasiastene. Noen skribenter hevdet at rasene hadde ulike, men i prinsippet likeverdige egenskaper. Den revolusjonære sosialisten Erling Falk skrev i et studiehefte om Racerne, utgitt av Arbeidernes aftenskole i 1925, at middelhavsrasen "er karakterisert ved et fremtredende kunstnerisk temperament og kunstnerisk skaperevne, den er kanskje mindre skikket til statsstyrelse, organisasjon og krig enn den nordiske, og mindre skikket enn enten den nordiske eller alpine til eksakt videnskapelig tenkning".

Men like ofte ble rasene rangert. At noen var mer " høierestaaende" og andre "inferiøre", "mindreverdige" eller "lavere" , var for svært mange sjølsagt. Langskallene var en herrerase, kortskallene hadde trellesinn. Øverst i dette mentale hierarkiet, tildelt flest positive egenskaper, stod nesten alltid den hvite rasen. Som medlemmer av svært mange andre nasjoner tildelte nordmenn seg sjøl en høy posisjon.

Anmerkning

Kildehenvisningene er av tekniske grunner tatt ut av utdraget.