Torbjørn Færøvik: Kina (utdrag)

Menneskets lodd

Utenfor var natten stille. Ikke en sirene, intet uten elveskvalpet. Rundt gatelyktene langs bredden lå sammenkrøpne kulier og sov, som spedalske pariaer.
ANDRÉ MALRAUX: MENNESKETS LODD

Pakkhusjentene har våknet sent, og Liu forstår dem godt.
- De sovner sjelden før ved soloppgang, sier han. - De har en tøff jobb.
Liu lener seg tilbake i skinnsofaen, med hendene bak hodet og blikket vendt mot det svartmalte taket. Klokka er fem om ettermiddagen; de røde lyktene er ennå ikke tent. Men om en time eller to kommer de første kundene sigende. Da skal hver eneste pakkhusjente være lys våken. Ingen skal gjespe, og alle skal være iført sine trange kjoler, med splitten, den fristende splitten, som pløyer seg helt opp til hoftene.
- Du må forstå at dette er et populært sted, tilføyer Liu og han ber om en flaske Perrier.
Det franske kildevannet til 95 yuan* koster like mye som halve månedslønnen til en kinesisk bonde. Ikke rart at det gjør underverker etter en lang dag i Shanghai-varmen.
En gang et pakkhus, i det nye årtusen et møtested for nattens løver. Liu har tatt meg med til det han kaller «det nye Shanghai». Stedet eies og drives av en god venn; det er derfor jeg har fått det privilegium å sitte i denne sofaen. Det er et svart sted på alle måter - taket er svart, veggene er svarte, til og med gulvet er svart. Den nye tid forlanger at alt skal være svart. Men de røde lyktene røper at jeg er i Kina. De henger på rekke og rad, runde og varme i fargene, med gule silkesnorer som flagrer lett i brisen fra de store takviftene.
De første jentene har samlet seg rundt speilene i baren. Mye av morgenstellet foregår der. På bardisken står hele batteriet av skjønnhetsprodukter; en tett skog av tuber og flasker, av pudder, kremer og parfyme, av øyeskygge, rouge og leppestift - alt som kan viske bort rynkene og luktene fra i går. Jentene presser sine bleke ansikter mot speilene, og snart begynner de å småkrangle om hvem som kom først. En av dem dytter den andre bort og får et klask i ansiktet til svar.
- Kvinner kan ofte være irritable om morgenen, det vet du sikkert, bemerker Liu. Han bøyer seg fram og tenner en røyk.
En av jentene poserer med en ildrød fjærhatt som for hundre år siden ville ha passet godt på Moulin Rouge i Paris. - Ouiii! jubler hun og gjør et lite hopp. Scenen får meg til å tenke på et av de mange kabaretmotivene til Henri de Toulouse-Lautrec, han som tegnet mens andre danset. Men akk, disse jentene danser ikke. En annen åpner et lite skap på den ene sideveggen. Innenfor sitter en buddhafigur med korslagte ben; han er forgylt, tykk og evig smilende, nøyaktig slik en buddha skal være. Hun tenner to røkelsespinner, plasserer dem forsiktig foran gudens føtter, presser hånd- flatene mot hverandre, lukker øynene og senker hodet i bønn. Flere av de andre jentene utfører det samme ritualet, og snart fylles pakkhuset av tung røkelsesduft.
På selve bardisken står en annen statue. Det er Rikdommens gud, skapt i glinsende porselen. Han rir på en tiger med en stor skål i høyre hånd. Ansiktsuttrykket er stygt og skremmende, men frykt ikke, for den som ber til Rikdommens gud, skal selv bli rik. Igjen senker jentene hodene i bønn. Før eller senere skal de bli rike, og livet på pakkhuset vil høre historien til.

Jeg møtte Liu forleden dag. I det falleferdige kvartalet bak Pujiang Hotel gled han opp på siden av meg og sa: - Where are you going, sir?
Vanligvis vet jeg ikke hvor jeg går, men akkurat da sto målet nokså klart for meg. Jeg lette etter terminalen for passasjerbåtene på Yangzielva.
Liu påsto at han visste råd. Vi tok til høyre og stevnet inn et svart smug, der vi raskt ble stanset av et piggtrådgjerde. Omsider fant vi et gapende hull, og Liu vinket meg videre. Vi krysset en øde strekning med hundrevis av containere, forserte en plattform med flere oljefat og småløp ned en bratt trapp. Ti minutter senere sto vi på bryggekanten og stirret ned i det brunskitne vannet. Men ingen båter duvet på de lette bølgene. Vi hadde gått feil, og for sikkerhets skyld fulgte vi den samme kronglete veien tilbake.
- Men hvorfor skal du seile på Yangzi? spurte Liu. - Er det ikke lettere å fly?
Yangzielva er fryktelig lang, 632 mil, den tredje lengste i verden. Jo, det er nok lettere å fly. Men den som flyr, lærer ingenting. Det er her nede det foregår. Langs Yangzi bor 400 millioner mennesker, nesten en tredjedel av alle kinesere. Det som skjer eller ikke skjer langs denne vannåren, vil avgjøre Kinas framtid. Klart og tydelig forsøkte jeg å forklare Liu hva jeg lette etter: en enkel båt som kunne føre meg opp elva, i første omgang til byen Yangzhou.
Dagen etter førte Liu meg til en annen brygge i det samme strøket. Ved bryggekanten lå en taubåt og to tomme lektere, begge tretti meter lange. Både båten og lekterne var svarte av kullstøv, og den like svarte kapteinen var som hentet ut av en Mississippi-roman av Mark Twain.
- Skal du til Yangzhou? ropte Liu ned til den kullkledte.
Ikke noe svar, bare hvite øyne som rullet mot oss, og i neste øyeblikk gikk han i dekning. Lius neste transporttilbud var et lite fartøy, nymalt og tilsynelatende i god stand. Men da vi kom nærmere, la jeg merke til at det var lastet med gassbeholdere. De sto på rekke og rad, som soldater på geledd, og fylte hele dekket fra forstavn til akterende. Liu gikk om bord med en glødende sigarett i munnviken og begynte å rope på kapteinen. I et glimt av redsel så jeg for meg The Big Bang, en øredøvende eksplosjon, etterfulgt av avisoverskriftene dagen derpå: «GASSDRAMA I SHANGHAI! MILLIONER PÅ FLUKT!»
Takk Gud, ingenting skjedde. Båten var mennesketom, og gassbeholderne besvarte Lius rop med befriende taushet. Etterpå måtte jeg presisere for Liu at jeg jaktet på en passasjerbåt.
- Du skal få det som du vil, sa han og børstet av seg skipsstøvet.

* En yuan tilsvarer ca. en krone.

Du kan se bildene fra Torbjørn Færøviks reise på hans nettside www.kinaforum.com