Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv (utdrag)

Alt dette skjedde for en god del år siden. Mora mi hadde følt seg elendig i lengre tid. For å få slutt på maset fra dem omkring henne som var bekymra, brødrene mine særlig, og faren min, gikk hun til slutt til den legen hun pleide å bruke, som familien min hadde brukt siden tidenes morgen. Han må ha vært veldig gammel på det tidspunktet, for jeg kan ikke huske at vi noen gang ikke hadde gått til han, og jeg kan heller ikke huske at han noen gang var ung. Jeg brukte han sjøl, enda jeg bodde flere mil unna. Etter en kort sjekk sendte denne gamle familielegen henne raskt videre til Aker sykehus for nærmere undersøkelser. Da hun hadde vært inne til flere, kanskje smertefulle prøver i hvitmalte rom eller rom malt lysegrønne, eplegrønne, i det store sjukehuset som lå nesten nede ved Sinsenkrysset på den sida av Oslo jeg alltid har likt å tenke på som vår side, altså østsida, fikk hun beskjed om å dra hjem og vente i fjorten dager på resultatene. Da de endelig kom, viste det seg at hun hadde kreft i magen. Den første reaksjonen hennes var denne: Her har jeg ligget våken om natta i år etter år, særlig da unga var små, og vært livredd for å dø av lungekreft, og så får jeg kreft i magen. Så mye bortkasta tid!

Mora mi var sånn. Og hun var en røyker, som jeg har vært det i hele mitt voksne liv. Jeg kjenner godt den nattlige tilstanden der du ligger stiv under dyna med tørre, verkende øyne og stirrer inn i mørket og føler livet bokstavelig talt smake aske i munnen, sjøl om jeg nok har vært mer bekymra for nettopp mitt eget liv enn for at unga mine skulle bli farløse. Ei stund satt hun bare ved kjøkkenbordet med konvolutten i hånda og stirra ut gjennom vinduet på den samme gressplenen, det samme hvitmalte stakittet, de samme tørkestativene og de samme prikk like grå rekkehusene hun hadde sett i så mange år, og hun tenkte det hun hadde tenkt i nesten like mange år, at hun egentlig ikke likte seg her i det hele tatt. Likte ikke all gråsteinen i dette landet, likte ikke granskogen eller viddene, likte ikke fjellene. Hun kunne ikke se fjellene, men hun visste at de var der ute overalt og hver eneste dag satte sitt preg på menneskene som bodde i Norge. Hun reiste seg, gikk ut i gangen og tok en telefon, la røret på etter en kort samtale og gikk tilbake og satte seg ved bordet igjen for å vente på faren min. Faren min var pensjonist og hadde vært det i flere år, det var hun som var i jobb, fjorten år yngre enn han, men denne dagen hadde hun fri. Eller hun hadde tatt seg fri. Faren min var mye ute, hadde alltid et eller annet han skulle ordne, ærender som mora mi sjelden fikk med seg hva gikk ut på og aldri hadde sett noen resultater av, men det som hadde vært av konflikter dem imellom, hadde stilna av for lenge siden, det var våpenhvile nå. Så lenge han ikke prøvde å styre hennes liv, fikk han være i fred med sitt eget. Hun hadde til og med begynt å forsvare og beskytte han. Hvis jeg kom med et kritisk ord, på parti med henne i et misforstått forsøk på å støtte kvinnesaken, fikk jeg beskjed om å passe mine egne saker. Det er lett for deg å være kritisk, sa hun, som har fått alt opp i hendene. Din sprett. Som om livet mitt gikk på skinner. Jeg var på full fart inn i en skilsmisse. Det var min første, jeg trudde livet skulle gå i knas. Enkelte dager greide jeg ikke bevege meg fra kjøkkenet til badet uten å måtte ned i knestående minst én gang før jeg orka å ta meg sammen og gå videre.
Da faren min endelig kom hjem fra det av prosjektene sine han syntes var mest presserende, noe på Vålerenga antakelig, som var stedet han opprinnelig kom fra og hvor jeg sjøl ble født sju år etter Krigen, et sted han ofte dro tilbake til for å treffe menn på sin egen alder med samme bakgrunn, i «Gubbelaget» som det het, satt mora mi fortsatt ved kjøkkenbordet. Hun hadde en sigarett i munnen nå, en Salem antakelig, eller kanskje en Cooly, det ble mye mentolsmak for den som var redd for lungekreft.
Faren min sto i døråpninga med en gammel bag i hånda, ikke ulik den jeg brukte i sjette og sjuende klasse på folkeskolen, alle gikk jo med bag da, og for alt jeg veit så var det den. Det betydde i så fall at den bagen var mer enn femogtjue år gammel på det tidspunktet.
- Jeg reiser i dag, sa mora mi.
- Hvor da, sa faren min.
- Hjem.
- Hjem, sa han, - i dag? Vi må vel snakke om det først? Jeg må vel få tid til å tenke meg om?
- Det er ingenting å snakke om, sa mora mi. - Jeg har bestilt billett. Jeg har nettopp fått brev fra Aker sykehus. Jeg har kreft.
- Har du kreft?
- Ja. Jeg har kreft i magen. Så jeg må hjem en tur nå.
Hun sa fortsatt hjem om Danmark, om den spesielle byen hun kom fra langt nord i det lille landet, enda hun hadde bodd i Norge, i Oslo, i temmelig nøyaktig førti år.
- Men, vil du dra aleine, da, sa han.
- Ja, sa mora mi, - det er det jeg vil, og hun visste at når hun sa det på den måten, ble faren min såra og lei seg, og det hadde hun jo ingen glede av, tvert imot, han har fortjent bedre, tenkte hun, etter så mye liv, men hun følte ikke at hun hadde noe valg. Hun var nødt til å reise aleine.
- Jeg blir nok ikke lenge, sa hun, - bare noen dager, så kommer jeg tilbake. Jeg må jo inn til sykehuset. Jeg skal vel opereres. Det håper jeg i hvert fall. Uansett tar jeg båten i kveld.
Hun så på armbåndsuret sitt.
- Det vil si om tre timer. Det er best jeg går opp og pakker.

Per Petterson

Per Petterson (født 18. juli 1952 i Oslo) er oppvokst på Veitvet i Oslo og bosatt i Høland i Akershus. Med Ut og stjæle hester fra 2003 fikk han sitt store gjennombrudd hos publikum, men mottok allerede i 2000 Bragepris for I kjølvannet. Petterson ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 1997 for romanen Til Sibir. Samme roman ble nominert til International IMPAC Dublin Literary Award. For Ut og stjæle hester mottok han International IMPAC Dublin Literary Award, foruten den britiske Independent Foreign Fiction Prize (sammen med oversetter Anne Born) og en rekke andre priser.

Bibliografi

Aske i munnen, sand i skoa - noveller (1987)
Ekkoland - roman (1989)
Det er greit for meg - roman (1992)
Til Sibir - roman (1996)
I kjølvannet - roman (2000)
Ut og stjæle hester - roman (2003)
Månen over Porten - essays (2004)
Jeg forbanner tidens elv - roman (2008)

Kilde: Wikipedia