Ivo de Figueiredo: Fri mann. Johan Bernhard Hjort - en dannelseshistorie (utdrag)

Arrestasjonen

De hentet ham på Bestum 21. oktober 1941. To sivilkledde gestapomenn sto på døra og ville ha Johan Bernhard med til en "konferanse" på Victoria Terasse for noen timer. Det skulle gå fire år før han så Øvre Skogvei 4 igjen.

Hvordan var han blitt en fiende av Tyskland? Bare et drøyt år tidligere hadde han gått inn og ut av okkupasjonsmaktens kontorer, og pleid om ikke vennskapelig, så i alle fall fortrolig omgang med viktige personer i Den tyske legasjon og Rikskommissariatet. Han var en mann tyskerne kunne respektere. Hadde ikke Terboven selv ønsket ham til den alternative nasjonale ledelsen, inntil Hitler dyttet Quisling på ham en gang for alle? Mye tyder på at Hjorts stjerne hos okkupasjonsmakten begynte å dale allerede sommeren 1940. Terboven var dypt skuffet etter at han trakk seg fra Riksrådet i slutten av juni. Verken Rikskommissaren eller Stahlecker ville ha mer med ham å gjøre. Stahlecker hadde vært særlig forbitret, og ba Wiesener meddele Hjort at han etter dette ville være "en død mann i norsk politikk". Dellbrügge, som hadde satt så stor pris på samtalene med Johan Bernhard, hadde fortsatt en viss kontakt med ham. Men han var fullt klar over at Hjort nå var et belastende bekjentskap.

Akkurat hva som utløste arrestasjonen, er ikke godt å si. En grunnleggende forklaring var nok at Hjort var en mann tyskerne ventet seg noe av, ja, stilte forhåpninger til. Dermed ble hans stigende uvilje mot å samarbeide oppfattet som en provokasjon. Selv var han overbevist om at Quisling hadde en finger med i spillet - og Quisling hadde neppe noe imot å se sin gamle motstander nøytralisert. Han var selvsagt klar over at han for lengst hadde tapt Terbovens velvilje, og artikkelen i Norsk Retstidende var jo ment som en rød klut. Men den sto på trykk allerede i februar.

Så hvorfor slå til først nå?

Høsten 1941 var en presset tid for den tyske okkupasjonsmakten. I storkrigen hadde angrepet på Sovjet 22. juni gitt Tyskland to fronter å kjempe på. I de okkuperte områdene var det avgjørende å holde stramme tøyler, slik at alle krefter kunne settes inn mot øst. I Norge proklamerte Terboven unntakstilstand 10. september. Anledningen var enkelte spontane streiker som hadde oppstått i kjølvannet av vareknappheten og matmangelen. I første rekke rettet unntakstilstanden seg mot fagbevegelsen, men Terboven hadde tydeligvis ambisjoner om å renske opp over ei bred fjøl. Han var lei av å løpe etter nordmennene, sa han. Nå skulle de tvinges i kne. Terror og arrestasjoner fulgte. Fagforeningslederne Rolf Wickstrøm og Viggo Hansteen ble stilt for standrett og skutt. Grini ble fylt opp av beviselige og antatte fiender av Det tyske riket, eller ganske enkelt mennesker som ble holdt som politiske gisler, sonofre for Terbovens jernpolitikk. Universitetet ble rammet, rektor Didrik Arup Seip ble arrestert, det samme ble den avsatte politimesteren i Oslo, Kristian Welhaven. De skulle begge komme til å krysse Hjorts vei i årene som kom.

På Johan Bernhard må dagene terroren varte, ha gjort et uutslettelig inntrykk. Det han hadde sett av okkupasjonsmakten og NS-regimets justis i krigsretten og Folkedomstolen, hadde riktignok ribbet ham for en del illusjoner. Men dette var noe annet. Terbovens terror rammet vilkårlig, henrettelsen av Wickstrøm og Hansteen var en farse, regelrette mord. Rettferdigheten skulle være blind, noe ganske annet var det når bøddelen var det.

Når han selv gikk fri i september, tyder det på at artikkelen i Retstidende ikke var mer provoserende enn at Terboven kunne leve med den. Riktignok ble han fratatt vervet i Krigsskadetrygden i slutten av august, og Terboven hadde allerede sørget for å presse ham ut som forsvarer i Krigsretten. Men det utslagsgivende var nok at Johan Holst forsvant fra landet måneden etter. Sommeren 1941 sto svogeren og vennen sentralt i organiseringen av motstandsarbeidet, sammen med oberstløytnant Ole Berg utgjorde han Milorgs råd, før han og familien måtte flykte til Sverige og England. Tyskerne mistenkte svigerfamilien for å ha hjulpet ham med flukten. Søstrene Anna Cathrine og Karin ble utsatt for intensive avhør av kriminalkommissar Fehmer selv. Johan Bernhard ble hentet av de to gestapistene hjemme på Bestum. Terbovens tålegrense var nådd. "Nå skal det være slutt på eventyret Hjort," skal Quisling ha sagt.

Men for Johan Bernhard var det først nå eventyret startet.

I Møllergaten 19 ble han plassert på enecelle. På fangekortet sto det "muss vornehm behandelt werden" - behandles fornemt. Det innebar blant annet at han ikke fikk ha noe med de andre fangene å gjøre. Til gjengjeld fikk han lov til å røyke. Det kunne vanskelig overvurderes; ingen har vel visst å verdsette tobakkens gleder som de generasjoner som har gjennomlevd en krig. I skyttergraver, bunkers og fengsler betyr sigaretten kameratskap og lojalitet, og den er ypperlig til bestikkelser og som betalingsmiddel. Eller som en stille flukt. Idet fyrstikken trekkes over eskens ru side og det første trekket inhaleres, opphører alt annet. Verden trekker seg en tanke tilbake, lyden fra kanoner og granater dempes, og for et ganske lite øyeblikk danner den blåhvite skyen et flortynt vern mot en hard verden. "En røyk i fengsel er som en pjolter i helvete," har Arthur Omre sagt, og Johan Bernhard ville neppe protestert bak skyen fra sin Blue Master i Møllergaten 19.

Oppholdet i Møllergaten blir kortvarig. I desember overflyttes han til Grini. Her kommer han i selskap med andre fornemme nordmenn, mange av dem arrestert i forbindelse med unntakstilstanden. Høsten 1941 ble Grini fangeleir det reneste akademi av Norges åndselite, med Arnulf Øverland, Johan Borgen, Harald Grieg og professorene Schreiner og A.W. Brøgger, for å nevne noen. Her var politikere, professorer og kunstnere, gamle fiender og nye venner. Dessuten traff Johan Bernhard igjen Henning Bødtker, som hadde trykket artikkelen hans i Norsk Retstidende. Nå ble han en "varmhjertet kamerat i den eksklusive klubb på Grini".

Dette var den klassiske grinitiden, der Francis Bull doserte litteratur og alle slang kjappe replikker om situasjonen eller om de bryske, men tungnemme fangevokterne, replikker som siden ga opphav til en hel tradisjon av anekdotisk litteratur. I det hele tatt var det svært lite som skjedde på Grini denne tiden som ikke siden ble legendarisk.

Tilbake satt Anna Cathrine og ungene. En far og ektemann var revet bort med makt, slik så mange norske familier opplevde denne høsten. Selvsagt var den gamle hushjelpen Jenny på plass for å hjelpe til med hus og unger, slik hun alltid var når hun trengtes som mest. Johan Bernhards kollega fra krigsretten, Lorentz Brinch, tok seg av praksisen. Sammen med Elsa Meyer stengte han kontoret i Akersgaten, og fullførte de påbegynte sakene fra sitt eget kontor i Grensen. Det tok bort imot ett år. Albert Wiesener førte videre sakene Hjort hadde gående i krigsretten.

I Møllergaten fikk Johan Bernhard besøk av Elsa Meyer og Wanda. Datteren hadde jo lenge vanket ut og inn av Victoria Terrasse og Møllergaten med beskjeder til og fra fangene, og var allerede en erfaren fengselstraver. Likevel gjorde møtet med fange 216 Hjort et dypt og sårt inntrykk på henne. Johan Bernhard var kjent for å være opptatt av utseendet. Han presset sine bukser selv, ble det sagt. Hvert morgenstell var et ritual, en kultivering av omhyggelig barbering, påkledning og pussing av sko. Omstendighetene tatt i betraktning var det i og for seg ingenting bemerkelsesverdig ved at han var ubarbert da Wanda traff ham i cellen.

Hun hadde bare aldri sett ham slik, ubarbert, uten den kulturens ferniss han omga seg med i våken tilstand.

Hun så ham ydmyket, med ansiktet mot den kalde murveggen, hun så ham lystre unge valper i uniform - han, Bernhard den sterke. De triste øynene og de daggamle skjeggstubbene, hva fortalte de? Det var neppe den strenge fengselsjustisen som trykket ham. Tyskernes nådeløse krav til "Bettenbau" - sengeredning - var mange fangers skrekk, men bød neppe på store problemer for Johan Bernhard. Han kunne re en seng så godt som noen prøysser. Han skurte cellen fra gulv til tak hver lørdag og holdt eksemplarisk orden. Langt vanskeligere var det for ham å vite at han satt inne uten lov og dom, uten engang å ha blitt avhørt. Han var rett og slett blitt tatt hånd om, feid bort som et støvkorn fra Terbovens jakkeslag.

De daggamle skjeggstubbene, fortalte de om forvirring, ydmykelse og knuste idealer? Om den tyske kulturens sammenbrudd, ikke i seg selv, men i ham? Så mye som han hadde trodd på, hadde forvitret de siste årene. Nå var alle illusjoner borte. Han var Hitlers fange i sitt eget land. Som gammel mann skriver Johan Bernhard om hva krigen gjorde med det Tyskland han kjente; en nasjon av spartanske, pliktoppfyllende mennesker, oppdratt til å forsvare Europa mot trusselen fra øst. Under krigen møtte han disse menneskene fra det beste av den tyske nasjon, menn som rittmester Prinz von Hessen. Men så var det de andre, Terboven og gestapistene, menn uten bakgrunn, uten ære. De representerte et annet Tyskland, som han aldri hadde sett og som han ikke forsto.

Slik så han det i alle fall selv, eller ville se det. For en annen kunne det saktens være vanskelig å skille så klart mellom det gode og det onde Tyskland. Gjennomsyret ikke forakten for svakhet hele kulturnasjonen? Og var det Goethes og Schillers Tyskland, "das Land der Denker und Dichter", som Johan Bernhard hadde hyllet den gangen han gikk i front for Nasjonal Samling? Hvilket Tyskland representerte Hitler? Om tyske aristokrater kunne betrakte Hitler som en oppkomling, var de ikke nødvendigvis fremmede for ideene hans, og de befant seg ikke nødvendigvis utenfor partiets rekker. Den rettløsheten som hadde sjokkert ham etter Krystallnatten, den samme rettløsheten som nå hadde rammet ham selv, var den ikke annet enn man kunne vente av et regime som så på retten som maktens nådegave?

De triste øynene røpet en forandring i ham, en smertefull erkjennelse av at ingenting var slik han hadde trodd. Dellbrügge hadde rett i at Johan Bernhard var blitt mer og mer skuffet over Hitler-Tyskland. Først Krystallnatten, så den tyske aksepten av Sovjets krig mot Finland. Og så invasjonen av Norge. Det første krigsåret hadde vist ham et nærbilde av nazismen i handling, og han vek tilbake i forskrekkelse. Forsto han at overgrepene og vilkårligheten ikke var tilfeldig, men at barbariet var fascismens rot? Lot han seg bare sjokkere over fascismens rettløshet, eller begynte han også å tvile på dens rett?

Johan Bernhard kom aldri til å snakke om hva som skjedde med ham. Han skulle aldri holde dommedag over seg selv, slik tyskerne etter krigen ble tvunget til å ransake sin egen arv. Han var kjent for å se fremover og ikke dvele ved fortiden. Og når han en sjelden gang gjorde det, var det med forsvarsadvokatens teft for formildende omstendigheter; det gode Tyskland og den prøyssiske æreskodeksen var arveloddet han holdt fast ved, den onde arven fra hans annet hjemland fornektet han rett og slett.

Bildet av Johan Bernhard i cellen på Møllergaten gjør motstand, lukker seg som de falmede portrettene av for lengst døde adelsmenn på veggene i Friedersdorf.

De vil ikke fravristes sine hemmeligheter.

På Grini fortsatte møtene med Wanda og Elsa Meyer ulovlig ved gjerdet. Wanda kom dit nesten daglig, men også Meyer møtte fram for å få beskjed om arbeidet ved kontoret. Datteren hadde nærmest inntrykk av han likte seg sammen med venner og kolleger på det norske akademi på Grini. Det forvirrede uttrykket fra Møllergaten 19 var i alle fall borte. "Ikke heng med nebbet," skriver han oppmuntrende til familien. Anna Cathrine gjør sitt beste: "Det er den første julen vi ikke er sammen, men allikevel er du os saa usigelig nær," skriver hun tilbake. "Vi forsøker at gjøre alting slik som du vilde like det, men krybben setter vi ikke op. Haldis skal ikke se den før du har satt den op."

På en måte var nok julestemningen bedre på Grini. "Vi hadde en stemningsfuld jule- og nytaarsfest som jeg altid vil mindes med taknemlighet," forteller Johan Bernhard i begynnelsen av januar 1942. "På 2. juledag hadde vi Grinikabaret til første optreden. Koste mig riktig bra. Jeg har nu fundet en god pianist her og faat sammen en kvartett …"

Så lenge det fantes piano og en håndfull klare stemmer, var det liv. Men det fellesskapet han opplevde på Grini, var mer enn kos og kabaret. Det var et skjebnefellesskap av frykt og håp, der fortiden ble strøket og nye bånd ble knyttet for fremtiden. Johan Bernhard var med ett innenfor kretsen av landets establishment, som for tiden arbeidet med hakker og spader på jordene ved Grini. "Jeg arbeider paa min grøft," skriver han tørt til Anna Cathrine. Men det gjorde de jo alle, alle professorene, politikerne og forfatterne gravde sine grøfter sammen - og han var en av dem. Han hadde vist hvor han sto i farens stund. Og nå sang han, for første gang på svært mange år, i samme toneleie som dette establishment - i det store fangekoret på Grini.

Mot midten av januar ble det innført brev- og besøkelsesforbud på Grini. Det forhindret ikke Wanda og Elsa Meyer å fortsette å møte Johan Bernhard ved piggtrådgjerdet. Her instruerte han de to kvinnene om forretningen og klienter, som måtte tas hånd om, og - langt viktigere - hvilke kontakter de skulle oppsøke for å få ham fri.