Marita Fossum: Forestill deg (utdrag)

Jeg forlot jobben i dag klokken seksten førti etter å ha kakket en kollega i hodet, jeg kakket henne midt i pannen. Opptrinnet fant sted i heisen, og min kollega var dermed forhindret fra å gå direkte til sjefen, hun måtte vente til vi var nede, og til jeg var ute. Jeg stirret på pilen til den stanset på åttende etasje, så gikk jeg fra arbeidsplassen.

Jeg var i fri flyt helt til jeg sto i parken og betraktet trærne, først da fikk beina mine tilbake tyngden, men de var ikke så tunge som da jeg gikk til jobben i dag tidlig. Jeg ble presset til jorden og løftet mot himmelen, nøyaktig avbalansert og perfekt tilpasset planetens plass i universet, og straks grep en fornemmelse av optimisme tak i meg, jeg trykket hånden til brystet, ettersom jeg først trodde at jeg var i ferd med å utvikle et infarkt, men så registrerte jeg en følelse, ikke ulik glede, men allikevel fremmed nok til at jeg sparket til et tre, kanskje i villrede.

Jeg vet ikke hvorfor denne følelsen kom, jeg tror ikke det kan ha noe med kollegaen min å gjøre, at jeg var lettet over å ha kakket henne, for det virket ikke som hun tok det inn over seg. Håpet var, nei, jeg vet ikke hva håpet var, jeg fikk vel bare nok av den evinnelige praten hennes, men rett etter kakket bestemte jeg meg for ikke å bruke mer krefter på henne.

Da kan heller den fine følelsen ha oppstått på grunn av trærne. Jeg har aldri før lagt merke til at det er så mange trær i byen, og måten de står på, tause og tunge, plassert rett opp og ned i verden, rørte meg. Jeg ble fristet til å omfavne et tre, knuge det inntil meg og si at jeg forsto, at jeg forsto det godt, men så sparket jeg det i stedet, det var et kjærlig spark og det drysset litt never og bark ned på støvletten min.

Etter dette forlot jeg parken, men i stedet for å dra rett hjem begynte jeg å gå rundt i Oslo. Jeg forestilte meg at jeg var en turist som når som helst kunne forlate byen. Det var ikke vanskelig å innbille seg det, ikke bare følte jeg meg fremmed, men alle andre virket også fremmede, og gatene og husene, det var som om jeg ikke hadde vært der før.

Jeg trasket opp Karl Johan, og oppførte meg slik mennesker gjør når de er et sted for første gang og samtidig vet at de neppe vil vende tilbake, altså registrerer og tar farvel, oppdager og forlater i samme blikk.

I Grensen gikk jeg inn på en kaffebar. Jeg bestilte en espresso, rørte tre sukkerbiter i kaffen og drakk den stående. Da jeg var ferdig fikk jeg lyst på en røyk.

Jeg fortsatte å gå rundt i byen, men selv om jeg tok mange omveier merket jeg at jeg ubønnhørlig nærmet meg bygården hvor jeg bor. Oslo er så liten, det går verken an å gå seg bort eller gjemme seg, og aller minst innbille seg at man er fortapt og aldri kommer til å vende hjem.

Marita Fossum

Marita Fossum (f. 1965) debuterte i 2002 med romanen Verden utenfor. Hun har siden skrevet romanen Å drepe en drage (2004), og ble tildelt Tanums Kvinnestipend i 2005. Forestill deg er hennes tredje roman.

Av Marita Fossum

2002 Verden utenfor. Roman

2004 Å drepe en drage. Roman

2005 Forestill deg. Roman

Tanums Kvinnestipend 2005