Atle Næss: Da jorden stod stille - Galileo Galilei og hans tid (utdrag)

En ordre fra høyeste hold

Ingen vet hvem som hadde lett i arkivene. Men på sett og vis var det kardinal Roberto Bellarmino som, tolv år etter sin død og seksten år etter deres siste møte, enda en gang grep inn i Galileos liv.
I 1616 hadde det gått sterke rykter i Roma om at Bellarmino skulle ha tvunget Galileo til en formell avsvergelse av troen på det kopernikanske system. Galileo fikk jo kardinalen til å avkrefte dette, men det var i en privat erklæring som ikke var offentlig kjent.
Det hellige embetes arkiver var ikke åpne for hvem som helst. Medlemmene av kommisjonen som skulle vurdere Dialogen, hadde for eksempel ikke adgang dit. Hele poenget med kommisjonen var jo for øvrig at den skulle ta stilling til boka før Inkvisisjonen eventuelt kom inn i bildet. Altså stod ikke Inchofer eller gjennom ham Scheiner bak arkivfunnet.
Det kan selvsagt ha vært en ivrig funksjonær som gikk gjennom arkivet med det for øye å skaffe et best mulig grunnlagsmateriale for saken mot Galileo. Men faktum er at ryktene begynte å gå om det mystiske dokumentet før saken var oversendt fra ad hoc-kommisjonen til selve Inkvisisjonen.
Mye taler for at arkivjakten var satt i gang adskillig tidligere, av en som husket ryktene om Bellarminos inngripen. Om det fantes et formelt dokument der Galileo lovet å holde seg unna Kopernikus' ideer, ville det naturligvis sette ham i en uhyre vanskelig situasjon når han nå vitterlig hadde skrevet en bok som tok de samme ideene opp til grundig drøfting.
Pave Urban VIII -- den gang fremdeles Maffeo Barberini -- var selv i Roma i 1616 og tok del i prosessen som medlem av Kongregasjonen. Han husket selvsagt folkesnakket, om han ikke nødvendigvis trodde på det. Hvis det ikke var ham selv som sørget for at dokumentet ble funnet, gjorde han i alle fall ingenting for å svekke virkningen av det eller hindre at det ble brukt.
For det sensasjonelle funnet var et noe tvilsomt papir. Det stammet naturligvis ikke fra Bellarminos hånd, siden jesuittkardinalen bare hadde gitt Galileo en vennlig, om enn klar advarsel mot å framstille Kopernikus' ideer som en beskrivelse av den fysiske virkelighet. Dokumentet var videre ikke signert, og dermed av høyst diskutabel juridisk verdi.
Men det var ingen tvil om at arkivfunnet, om det ble godtatt som bevis og lest bokstavelig, betydde enda større vanskeligheter for Galileo. Det dreide seg nemlig om kardinal Segizzis versjon av møtet i Paradisrommene, Bellarminos residens, 26. februar 1616. Det var en mer eller mindre ordrett gjengivelse av den salven som Galileo hadde fått av Segizzi, etter at Bellarminos pyntelige advarsel tilsynelatende hadde prellet av. Der stod det tydelig å lese: «… han gir avkall på den ovennevnte oppfatning at Solen er Verdens sentrum og ubevegelig og Jorden beveger seg; og vil heretter heller ikke på noen måte tro på, lære bort eller forsvare den, muntlig eller i skrift. I motsatt fall vil Det hellige embete gripe inn mot ham. Dette påbud har nevnte Galileo føyet seg etter og lovet å overholde.»
Nec quovis modo teneat, doceat aut defendat.
Til nød kunne Galileo kanskje påstå at han ikke «på noen måte» hadde «trodd på» kopernikanismen, men bare «presentert» den. Men ingen leser av Dialogen ville være i tvil om at matematikeren hadde «lært bort» mange subtile finesser som sprang ut av det heliosentriske system, og når det gjaldt å «forsvare» det, gjorde Salviati-skikkelsen ingenting annet gjennom 500 sider.
Og hva som var enda verre: Hvis dette dokumentet ble lagt til grunn, hjalp det ikke Galileo det spor å henvise til at han oppriktig trodde både sensorene og paven selv gikk god for en «diskuterende» framstilling av den typen han hadde lagd, ja, at han hadde hatt en dialog gående med Urban VIII om denne problemstillingen i årevis. For da skulle han ikke ha beskjeftiget seg med slike spørsmål i det hele tatt!

23. september 1632 kom Inkvisisjonen sammen for å ta fatt på saken mot Galileo. Paven var selv til stede, sammen med åtte av de ti kardinalene som utgjorde Det hellige embetes øverste ledelse. På møtet ble det framlagt en rapport om de uregelmessige forholdene omkring tillatelsen og trykkingen av Dialogen, og en uttalelse fra den kommisjonen som hadde gått gjennom boka.
Men også dokumentet fra 1616 ble lagt fram, uten innvendinger. Det vil si, referatene fra Inkvisisjonens møter omtaler ikke uenighet og diskusjoner, men rykter i Roma straks etterpå ville ha det til at én av kardinalene modig stilte seg på Galileos side og foreslo at saken ble henlagt. I så fall ble han grundig nedstemt. Møtet endte med at Urban VIII gav beskjed om å sende et brev til inkvisitoren i Firenze. Denne skulle gå hjem til Galileo sammen med en notar og noen vitner, og overbringe ham en ordre: Galileo hadde å innfinne seg ved Det hellige embete innen utgangen av oktober.
I Villa di Gioiello ventet Galileo, søvnløs og giktplaget, på at ambassadørens arbeid i Roma skulle gi resultater. I mellomtiden puslet han med druehøst og vinlegging -- også dette huset hadde en jordvei, druestokker og frukttrær. Den gamle optimismen var ikke borte, han håpet på en opphevelse av forbudet mot Dialogen, eller i det minste instrukser om hvilke forandringer som måtte gjøres i teksten.
I stedet fikk han uventet besøk. Det hellige embete kastet ikke bort tiden når en sak først var satt i gang. 1. oktober kom den lokale inkvisitoren opp til landsbyen fra Firenze, sammen med en notar. Med seg hadde han ordren fra Roma.
I høytidelige former ble innkallelsen til å møte personlig foran Det hellige embete lest for Galileo. Overfor inkvisitoren og hans følge bekreftet den gamle rolig at han hadde forstått ordren og ville rette seg etter den.
Bak fasaden var han lamslått. Helt til han fikk høre ordlyden i det inkvisitoren leste opp, trodde han fullt og fast at saken tross alt dreide seg om boka. Det var ubehagelig nok. Men dette var noe annet. Nå var det plutselig snakk om hans egen aldrende og skrøpelige person -- det dreide seg ikke om et verk på Index, men en anklage foran Inkvisisjonens domstol.
Der behandlet man ikke mer eller mindre avvikende oppfatninger, som eventuelt kunne justeres og korrigeres. Inkvisisjonen interesserte seg bare for en eneste forbrytelse: kjetteriet.
Galileo var ikke helt alene med disse bekymringene. I huset bodde hans husholderske og en tjenestegutt. Han kunne besøke sønnen Vincenzio, som han nå omsider hadde fått et godt forhold til, og han kunne gå den korte veien til klosteret og snakke med sin kloke eldste datter. Men ingen av disse kunne gi ham råd i denne kritiske situasjonen. Storhertugen og hoffet befant seg i Siena, han skrev naturligvis straks dit. Likevel var det temmelig klart at det offisielle Toscana alt hadde støttet ham så langt det var mulig, uten at det hjalp det aller minste.
Skulle han finne noen som kunne hjelpe, måtte det være i Roma. Han bestemte seg for sin gamle venn, pavens nevø, kardinal Francesco Barberini, som var medlem av Det hellige embetes ledelse. Galileo skrev til kardinalen:
«Nå blir fruktene av mine studier (…) forvandlet til alvorlige anklager mot mitt rykte; mine fiender reiser seg mot mine venner og forsegler deres stemmer -- ikke bare nektes de å rose meg, men også å unnskylde meg -- med en beskyldning om at jeg fortjener å bli stevnet for Det hellige embetes tribunal, et tiltak som ikke blir truffet annet enn i saker mot de verste forbrytere.»
Dette gjorde ham så ute av seg at han konstant lå søvnløs, skrev han videre. Og han listet opp sine mange legemlige skrøpeligheter. Deretter foreslo han to mulige måter å ordne saken på: Enten kunne han skrive en omfattende redegjørelse om all sin beskjeftigelse med Kopernikus' ideer og sende den til Det hellige embete. Galileo -- fremdeles ikke helt uten optimisme! -- mente at dette burde være nok til å vise at han var uskyldig.
Om en skriftlig redegjørelse ikke skulle være bra nok, foreslo han i stedet at han kunne avgi forklaring for en av de kirkelige dignitærer i Firenze: inkvisitoren, pavens sendebud, erkebiskopen. Det skulle ikke stå på ham for å få til en slik ordning.
Naturligvis visste den storhertugelige matematiker at man ikke forhandlet med Inkvisisjonen -- man underkastet seg den. Derfor avsluttet han brevet til kardinal Francesco med følgende finale, som i det minste viste at han ikke hadde mistet noe av sin formuleringsevne:
«Og for endelig å avslutte: Hvis verken min fremskredne alder, ei heller mine legemlige svakheter, ei heller mitt opprørte sinn, ei heller den lange reisen, så mye mer smertelig på grunn av disse mistankene mot meg, bedømmes av denne hellige og høye rett som tilstrekkelige årsaker til å innrømme meg lettelser eller utsettelse, vil jeg begi meg ut på reisen, idet jeg setter lydigheten høyere enn selve livet.»
Brevet hjalp ingenting.
Storhertugen prøvde også, med en direkte henvendelse til Urban VIII, respektfullt og under henvisning til Galileos høye alder. Den utrettelige ambassadør Niccolini ble mobilisert atter en gang og fikk audiens. Paven var like steil som før: Forhåpentlig ville Gud tilgi Galileo, sa han, at han hadde blitt involvert i en slik intrige etter at Hans Hellighet selv i sin tid som kardinal hadde reddet ham ut av den.
Nøyaktig hva Urban mente med dette, er det ikke godt å si -- men at han følte seg såret og krenket, er det ingen tvil om.
Galileos frist var i ferd med å gå ut. Oktober tok slutt, men han reiste ikke. Da inkvisitoren kom på et nytt besøk, erklærte han at han gjerne ville dra, men at sykdom hindret ham. Den florentinske inkvisitoren så at han virkelig var syk, og innvilget ham på eget ansvar en måned til, samtidig som han skrev til Roma: «… igjen viste han seg villig til å komme: men likevel vet jeg ikke om han vil gjennomføre det».
Motvillig godkjente Det hellige embete denne fristen. Men man sendte en beskjed tilbake til Firenze om at når den nye fristen var omme, skulle Galileo reise, uansett hva som måtte skje. Vennene hans i Roma skjønte at Galileos nøling ville kunne bli brukt som enda et anklagepunkt mot ham, «ringeakt for retten» om man vil, og bad ham forsøke å komme seg av sted. Galileo prøvde utvilsomt så godt han kunne å unngå reisen. Men sykdommen var reell nok. I et siste forsøk tilkalte han tre leger og fikk dem til å skrive en erklæring. Dette ble for mye for Urban, som slo fast at «Hans Hellighet og Den hellige forsamling kan ikke og vil absolutt ikke finne seg i utflukter av denne typen».
Dermed kom den definitive ordren: Hvis Galileo ikke kom frivillig, skulle han bringes til Roma i lenker.
Den 15. januar satte den gamle mannen seg ned og skrev sitt testamente. Det var kortfattet, i alt vesentlig skulle arven gå til sønnen Vincenzio. Deretter var han klar for sitt livs siste reise til Roma.