Anne B. Ragde: Biografien om Sigrid Undset (utdrag)

Stakkars mamma Undset

Det var ikke greit å være Sigrids mor. Men hun var et tålmodig menneske.
Hun forsto vel at Sigrid var spesiell. Lillesøster Signe fortalte mange år senere, at alt hun hadde lært om historie, hadde hun lært ved å høre moren og søsteren Sigrid diskutere seg imellom. Men plutselig ville ikke Sigrid snakke på mange timer, og så måtte moren godta det også. Moren tidde bare stille og sa ingenting om hvor bekymret hun var når dette rare halvvoksne barnet gikk ut om morgenen uten å si hvorhen, og kom hjem mot kveld med den grønne botaniserkassen [den Sigrid samler blomster i] full av alt mulig rart. Særlig husker jeg en diger huggorm hun hadde slått, og henrykt kastet bort på sengen til mama som lå i influenza, og forlangte at vi andre skulle beundre dens vidunderlige og fullkomne kroppsbygning og tannset, fortalte lillesøster Signe senere.
Det er først når Sigrid blir femten år og vil dra til utlandet for å lære å male, at moren setter foten ned og sier "NEI"! Men frem til da får Sigrid lov til å leve med malerdrømmen sin, mens hun går på skole. Skolen er kjedelig, men heldigvis får hun en ny venninne -- Emma.
Emma og Sigrid springer rundt sammen og fniser og tuller og plukker blomster og tørker og presser, går på ski sammen, tegner og dikter. Selv om det er hundre år siden, var de nok venninner på nøyaktig samme måte som jenter er i dag. De snakker om gutter og forelskelse og kjærlighet, men man kan jo lure på hvor mye jenter på den tiden visste om slikt? Bortsett fra kyssing?
Voksne sa at nyfødte barn kom med storken. Det var ikke noe sex-prat hjemme hos familien Undset, må du tro! Men Sigrid forteller selv at hun så i legebøker for voksne, og at hun kikket i butikkvinduer og snappet opp litt her og der. "Lettvinte damer" visste hun hva var, de som danset på cabaretene og svingte kjoleskjørtet i været så man kunne se langt opp igjennom ...
Sigrid og Emma gikk ikke tom for prat. De laget skoleavis sammen også. Med dikt og historier og tegninger, og Sigrid skrev dramatiske beretninger, blant annet om Dorothea som endelig får sin kjærlighet ... ombrust av englevinger bæres de begge opp til himmelens salighet ...
Avisa får en sørgelig skjebne, for de greier ikke å fylle den med stoff alene. Mange av diktene Sigrid skriver, vil hun ikke vise frem, de er for alvorlige.

Sigrid begynner å bli en kvinne, begynner å bli voksen og vakker. Det meste av livet lever hun mer og mer inne i seg selv, i tanker og følelser. I romanen Madame Dorthea som hun skriver over førti år senere, står det om femtenåringen Vilhelm: Det var som han plutselig skulde ha opdaget, alle mennesker var innesluttet hver i sitt usynlige skall, -- usynlig, men like uigjennemtrengelig for det. Han gjemte på så meget som han hadde oplevet, som han alltid vilde huske, som hans mor aldrig måtte få vite om. Og moren, og bestemoren, og lensmannen der og alle mennesker, de hadde masser og masser av hemmeligheter som de gjemte inneni sitt skall. Det var fryktelig å tenke på igrunnen, for på den måten var det jo likesom man alltid var alene på et vis, hvem man så var sammen med --.
Da Sigrid skrev dette, var det nok sin egen ungdom hun husket: denne fortvilte ensomheten som kommer av at man ikke har noen å snakke med som skjønner hva man snakker om, når man kanskje nesten ikke forstår det selv.

1897 "Artium? Nei takk!"

Ragna Nielsen begynte å få en mistanke om at Sigrid ikke syntes skolen var spesielt morsom. Hun fikk likevel gode karakter, i alt unntatt matematikk og gym. Det som interesserte henne, lærte hun utenat på et blunk. Mer gadd hun ikke.
En dag sa Ragna Nielsen: -- Du viser så liten interesse for skolen, Sigrid, og det er jo mange som gjerne vil ha friplass, så nå spør jeg deg rett ut, har du egentlig lyst til å gå videre i tre år etter middelskoleeksamen, og ta artium?
-- Nei takk, svarte Sigrid.

Moren må ha fått sjokk da Sigrid kom hjem og fortalte det, og hun begynte å bli bekymret for alvor. Året etter sluttet Sigrid på skolen. Da var hun best i klassen og fikk "Utmerket godt" på vitnemålet, det samme som karakteren 6 i dag. Emma fikk bare "Meget godt", det samme som 5.
Men nå var det slutt. Sigrid ville bli malerinne. Hun drømte om å lære seg skikkelig oljemaling i Paris eller Roma og bli kunstner på heltid.
Da sier endelig moren: -- NEI! Siden kan du begynne å male, om du kan få det til, men først må du lære noe du kan leve av. Du skal på handelsskolen.
-- Åhhhhh!!!!! svarer Sigrid.
Og slik gikk det til at Sigrid Undset ble kontordame.

"Ak Gud, hvor blir min ungdom av?"

Det ble ikke lett å finne seg jobb da hun som sekstenåring var ferdig på handelsskole, med dårlige karakterer. For dette ville hun egentlig ikke. Derfor hadde hun ikke orket å pugge noe heller.
Omsider begynte hun på AEG-kontoret i Kristiania, et norsk underkontor av et tysk firma. Det var ni timers arbeidsdag, fjorten dagers sommerferie og treti kroner i måneden. Dagen lang satt hun og maskinskrev brev og førte regnskap over motorer og ledninger og elektriske installasjoner. Hun som hatet tall!
Livet begynte etter jobben, når hun gikk turer og kunne drømme seg vekk til sommerferie i Kalundborg eller Trondheim. Hun bodde sammen med moren og søstrene, og hun kunne ikke fatte at søstrene stortrivdes på Ragna Nielsen. Hun hadde ikke engang eget rom hjemme, og moren fikk naturligvis pengene, for dem trengte jo hele familien.
Er det rart hun skrev triste dikt innimellom?

Ak Gud, så er det atter vår -.
Ak Gud, hvor blir min ungdom av -.
En vissen lugt imot mig slår,
-- det drømme er fra andre år;
de ligger om mig hvor jeg går,
som visne kranse på en grav.

Men egentlig har hun ikke gitt opp. Bare hun får komme seg til morfarens hage i Danmark og drømme seg vekk i tegninger og dikt, er det fremdeles kunstner hun skal bli. Diktene hun skrev på denne tiden, finner du i boka Ungdom som kom ut først da Sigrid var tjueåtte år. Hun trodde nemlig ikke at de var noe særlig, og torde ikke å la noen lese dem før da.

Lyspunktet i livet akkurat da, var at hun fikk en fantastisk brevvenninne -- Dea i Malmø. De ble kjent gjennom en annonse for en brevklubb i et ukeblad, og Sigrid og Dea begynte å skrive til hverandre. De betrodde hverandre alt mulig, og Sigrid stolte på Dea og slapp seg helt løs. Sigrid og Dea var venninner nesten hele livet. Mange av brevene er samlet i en bok som heter Kjære Dea.
Brevklubber er nesten borte nå, siden vi har fått internett. Men helt til nylig har det vært vanlig med brevklubb. Det å bli kjent med noen, bare gjennom ord, mens den andre bor langt borte og man ikke kan møtes på ordentlig, gjør at man tør å betro seg. En mail-venn i et annet land, eller en annen by, blir jo noe av det samme. Det at Sigrid får en egen brevvenn, gjør at hun holder ut hverdagen bedre. Hun kan glede seg til å skrive til Dea, og springer spent til postkassen for å se om Dea har skrevet til henne.