Synne Sun Løes: Å spise blomster til frokost (utdrag)

1

Dette er en film, den begynner med solskinn, det er høst, jeg løper bortover veien med veska dunkende i ryggen, indigo veske, indigo dag, jeg har fire gule epler i veska, de dunker mot hverandre, det er onsdag, det er fredag, det er mandag, det er dager og dagene er røde og hvite og grønne og blå, det er snø, det er salt, jeg løper, det er fredag, øynene mine er såre og røde, jeg sover ikke, jeg kan ikke sove, jeg vil ikke sove, jeg vil danse, jeg vil le, jeg vil se sola gå opp, jeg vil se sola gå ned, det er mandag, det er søndag, det er dager, og dagene er blå og dagene er hvite og dagene er gjennomsiktige sprettballer som spretter ut av lommene min og nedover veien, jeg ler.

2

Jeg føler meg rastløs, jeg har rømt hjemmefra, jeg vil ikke bo sammen med pappa og stemamma Ragnhild og tvillingene, jeg vil leve på gata, være fri, en bohem, jeg vil finne Pelle, kjæresten min som har forlatt meg, jeg har bestemt meg for det, det er varmt og fuktig, jeg tråkker rundt i byen, jeg shopper bøker og plater og store, vide klær, jeg shopper sjokolade og karameller, jeg sitter på Café Opera, jeg skal ikke gi meg nå, jeg skal bli størst av dem alle, jeg skal bli kunstner, jeg skal slutte på skolen, jeg har bestilt billetter til London, jeg flytter i september, jeg gleder meg, jeg sier det ikke til noen, vennene mine flyter et sted ute i periferien uansett, jeg har ikke tid til å sitte å høre på alle sorgene deres, jeg har nok med kunsten, kunsten er livet, tenker jeg, jeg tenker på penger, at jeg må tjene nok til neste år, jeg tenker på hvor kul jeg kommer til å bli i London, en slags Tracey Emin, det er det jeg vil være, sette opp et lite indianertelt i hagen og brodere inn navnet på alle jeg har ligget med i teltduken, jeg vil være stygg og kul og gå i rare klær, spise sylteagurker dagen lang, jeg forteller det til mamma på telefonen, mamma sier jeg er tøff, "du er jo tross alt ung, lev livet mens du kan," sier den kule mammaen min. "Go, go Mia!" ler hun, jeg ler også, mamma er den eneste som forstår meg i hele verden, og hun bor i Roma, det er nesten litt komisk.

3

Jeg ligger på en benk i Nygårdsparken, det er natt, jeg har en lommelykt i hånda, jeg knabbet den på Clas Olsson i går, jeg leser om Simone Weil, hun fascinerer meg, hun ble bare 34 år gammel, hun døde av anoreksi, hun var en kriger, jeg digger henne, jeg digger Ingeborg Refling Hagen, hun var også en kriger, jeg digger krigere, folk som ikke setter seg ned på en stol og blir sittende, men som heller skriker og knyter nevene hardt sammen til uløselige knuter, jeg digger liv og røre og pannekaker med blåbærsyltetøy, jeg digger motorsykkelfantomer og Jerusalem-syndromet, jeg digger edderkoppmønstrete spindelvevbukser og gurglende vannradiatorer, rustne komfyrer fra 1950-tallet, røde plastbaljer, mormors parfymeflaske, Blue Gras, jeg digger Vidar Lønn, Fridtjof Frank Gundersen, Ghandi, Buddha, Arne og Sissel, jeg digger så mye, det rumler i magen, det klør under tærne, jeg tenker på designere som løper etter vinden og på kjedelige popstars som tror de er noe bare fordi de har glatte kropper og tung sminke, jeg leser Bibelen, jeg leser Nancy Drew og Hardyguttene, Fantomet, min helt (jeg drasser alltid med meg en haug med bøker og blader overalt), jeg river i stykker et Fantometblad, side etter side, det er morsomt, jeg bretter dem til små papirblomster, "dette er kunst!" roper jeg, jepp, "dette er kunst!" jeg kaster blomstene opp i lufta, jeg løper, jeg plukker noen lilla og lysegule blomster i gresset, jeg spiser dem, jeg spiser blomster til frokost, de smaker sursøtt og litt bittert, jeg er ikke redd for at de skal være giftige, jeg er ikke redd for å dø, jeg er sulten.